Pierre Alferi (f. 1963). Siste diktbok: La Voie des airs (P.O.L 2004). "Vers la prose" er oversatt fra fransk av Gunnar Berge.
Prosa er ikke en sjanger, og heller ikke det motsatte av poesi. Den er litteraturens nedre ideal, med andre ord en horisont, og gir den en rytme, en politikk.
Med hensyn til rytmen, angis gjerne den ved hjelp av de klare formene den tar når verselinjen står i bunden form. Prosaen har sikkert også sin rytme, men, sa Cicero, den er ikke så lett å oppdage. I poesien, om det så er for å stenge den inne så man vet hvor man har den hen, hyller man dessuten gjerne ”det opprinnelige språket” og sier at det er dét prosaen skylder sine første, mer eller mindre overdøvede, rytmiske slag.
Fra denne legenden henter den lite dekkende bruken av ”prosa” som betegnelse på det som ikke er skrevet på vers, det som er formelt utydelig, prosa som man skriver eller uttaler uten å være klar over det, sin berettigelse. Men det går an å skjelne mellom prosaens rytme, som ikke er uten regelmessighet, og det uregelmessige versemålet, og gjøre det til den største poetiske utfordringen. Man kan også fortelle historien baklengs, og si at all moderne poesi springer ut av prosaen og vender tilbake til den.
I et kapittel i La Civilisation de Saint-Gall, som har overskriften ”Fornyelse av hele den vestlige poesien ved ”prosaen””, forteller Charles-Albert Cingria rytmens historie frem til i dag nettopp slik. Særlig tar han for seg det som skjedde da den stammende munken Notker, omkring år 880, oppdaget en ny måte å sette ord til en sang på. Det var etter sigende for ikke å glemme, som en hukommelsesteknikk, at han tenkte ut disse ordene. Men de dannet ikke verselinjer som det var mulig å gjenkjenne. Selv om man vet hva poesi er, den kunstformen som kalles poesi, er det ikke sikkert at de ordene han tenker ut, hvor nøyaktig plassert og med klanglige likheter, til tross for den gleden han føler ved dem, er det. Han tror heller at det er prosa; derfor taler man om prosaene, og straks brer denne sjangeren seg med stormens heftighet fra St. Gallen, og danner skole over hele Europa. Rytmen, gitt ved musikken, var altså det første. Men etter å ha trengt inn i ordene, som den ikke desto mindre formet gjennom en virkelig prosodi, gjorde den fra første stund et uregelmessig versemål til sitt. Dette er hva ”prosa” er.
Faktisk var alt, samme hva det var, til og med lyden av vann og rytmer fra tekniske innretninger av jern eller tre, i hans øyne bra nok til å smelte sammen med ordene og rime med dem. Mester Eckehart forteller at Notker, fra sovesalen der han lå, hørte gjentakende knaking og knirking fra et vannhjul som gikk langsomt rundt på grunn av lite vann. Straks lagde han en prosa. Prosa også i den forstand at såvel naturen som teknikken uten videre inngår i den med sine rytmiske figurer.
Rytmens fremtredende plass gjør den til en ”dionysisk” kunst. Cingria siterer Nietzsche, men fremfor alt Petrarca. Det er bare det at den moderne poesien (på folkemålet) har benyttet seg av ikke regelmessig angitte rytmer. Denne prosaiske tilblivelsen skulle bli bestemmende for den retning utviklingen tok. La cantilène de sainte Eulalie, som er den franske poesiens aller første dokument, er en sekvens. Dante og Petrarca er bare de siste av trubadurene, og de største. Men trubadurenes sang er en lai, og lai-poesien viderefører tropene og sekvensene, det vil si den prosaformen som var foreskrevet ved hoffene på 1100-tallet. Man glemmer dens tilblivelse. Poesien skulle snart komme til å lukke seg, pålegge rytmen – og dermed også musikken – en på forhånd regelmessig form, en fastlåst metrikk som trengte til side lyden av vann, knakingen og knirkingen. Men den nye poesiens tidsalder er ennå ikke forbi. Den blir levende igjen i den uregelmessige urformen. Og Cingria avslutter med å sitere Cendrars, Whitman, Une saison en enfer.
Verdien av denne historien skiller seg ikke fra andre myter. Man kan anføre den som et belegg mot eller forbli likegyldig overfor alt snakket om at musikken er forbildet for alt som heter rytme og foretrekke det langsomme vannhjulet, de tekniske innretningene av jern og tre. I det minste viser denne myten en poesi som befinner seg svært langt fra det ikke særlig troverdige ”opprinnelige språket”, en poesi som kan takke prosaen for sin modernitet. Den tilblivelsen Cingria skriver om fortsetter faktisk helt frem til oss, etter at man gikk bort fra den gamle metrikken: i Frankrike, for eksempel fra Cendrars’ La prose du transsibérien, fra Apollinaires Zone, fra Reverdys Voleur de talan, til Ponge, til Michaux, Novarina, Lucot, Cadiot. De panikkartede tilbakevendingene til det gamle systemet av regler på den ene siden, den oppsiktsvekkende utestengelsen av en sjanger som blir ansett som uakseptabel eller gammeldags på den andre, den ufravikelige anvendelsen av brudd og enjambement på bekostning av alt som ellers kjennetegner en verselinje, alt dette tyder på at poesien i dag blir hjemsøkt av prosaen.
Den bekrefter også sitt nærvær: som et ikke-heroisk, jordnært prosjekt. Og den er ikke mer fremmed for diktet enn for romanen, men heller ikke mindre. Å tenke prosaen, om det så bare skulle være å tenke på den, overveie den, drømme om den, er, for litteraturens del – hele litteraturen – å ville at den skal ha den uregelmessige prosodiens, den avvikende poetikkens, strenghet, og samtidig bære i seg hengivelsen til språkets verdslige eksistens og ”folkelige” (samtidige) tilstand. Hvis prosa betegner denne maksimale spenningen mellom en form som ikke har noe forbilde og et virkelighetsfelt der det ikke gis noe privilegert perspektiv, da er det like sjelden at romanene når frem til den som diktene.
Og denne horisonten, denne idéen, uansett hvor fri og stor den måtte være, krever en litteraturens politikk (altså en kritikk). Uten at vi ennå vet hva denne fremtidige politikken består i, er det likevel klart at å tale om litteratur som prosa – nok en gang, fra nå av, mens vi venter – må gjøre det mulig å se for seg et arbeid, kompliserte, risikofylte programmer for skriving, uten at man av den grunn knytter an til stilistiske kategorier; og å se for seg en måte, tusen måter som bøkene kan plassere seg på nivå med ”verdens prosaiskhet” på, uten at det av den grunn dreier seg om et tema (det finnes ikke noe tema).
I møte med den virkelige prosaen synes poesien snarere å påta seg oppgaven å hente ut bruddstykker: hvor skal man klippe? Og romanen, i stedet for å prøve å få med seg alt: hvordan skal man knytte dem til hverandre slik at det holder? Ingen av dem, heller ikke noen av de blandingsteknikkene som foreligger i dag, vil heretter, i prosaen, kunne finne denne rettlinjede veien til verden som går under navnet prosa oratio, ubunden stil, eller hva man nå foretrekker å kalle de omgivelsene, det elementet som man svømmer rundt i. Den holder til i syntaksens irrganger og klippingens listige, rå vold; alle klipp er tillatt bortsett fra de som allerede er utprøvd.
Disse bemerkningene er temmelig banale. Å forvente noe nytt, noe å arbeide med, er da vel ingenting.
Hadde det bare ikke vært for at det i vår tid, da alle spinker og sparer, finnes mange forfattere som lurer seg unna både vanskelighetene det å skrive fører med seg og de ufravikelige kravene som verden stiller til en (selv om det er uklart hva dette siste egentlig er, finnes det likevel overalt utmerkede ”fremstillinger” av hva det dreier seg om). Resultatet blir en føyelighetslitteratur mange kritikere, som lurer seg unna vanskelighetene det å lese fører med seg, gir sin godkjennelse til. Slik at man må sile tonnevis med fortellinger, dialoger, verselinjer for å samle ørlite grann prosa. Men finnes det noe som er lettere tilgjengelig, noe som er mer trivielt? Prosa er bare en fjern larm som en viss type humør stemmer bra overens med, ikke alvoret, men nedstemheten, slik den selv befinner seg langt nede.
Oversatt fra fransk av Gunnar Berge