Det er alltid vanskelig å verdsette graden av friskhet i et poetisk bad når man selv befinner seg midt oppe i det. I snart ti år har jeg, til de som har villet høre på, sagt at Ja, Ja, her er det strøm, kom hit og kjenn og dere vil bli overrasket, vann som langt bort fra ser stillestående ut, men som nær ved viser seg å være en liten levende, vibrerende bekk som graver nye løp, og dessuten har den to røde hull på høyre side.
Javel.
Langt borte fra – la oss forestille oss hvordan det tar seg ut langt borte fra; fra fjordene altså – antar jeg at undergruppen Ny Fransk Poesi (NFP) fortoner seg som et fjellmassiv med noen topper på. Jeg stanser ved disse toppene, ettersom jeg er ikke er dronning i noe rike og fordi jeg bare nærmer meg sans-culottene med forsiktighet, og jeg forsøker å beskrive et landskap der.
Den første toppen, som i utgangspunktet er helt uten sammenheng med det (det er en fransk-amerikansk romanforfatter som er 75 år gammel), har forbindelser i mange retninger ved sin ankomst: Raymond Federman, hvis verk, siden 2003 utgitt av Al Dante, er en av de som i ettertid på den mest fullstendige måten viser det som skjer i NFP: en kraft på det muntlige området (Federman kaller seg ”forteller”; han er en forteller omtrent som Céline, har eksplosive talegaver, er altetende, en troverdig løgner om det som det uansett er vanskelig å snakke om: Vel d’Hiv-arrestasjonen, der familien hans forsvant, hvordan han deretter overlevde, og at han ble amerikansk); typografisk oppfinnsomhet, gjenoppdaget av Xpress; ekstremt produktiv – kanskje typisk for den tiden, men det er ikke sikkert: Proust, når det kommer til stykket…; en oppleser som gjør hver offentlig opptreden til en uforglemmelig fremføring. Kort sagt, en drømmepoet. Amer Eldorado (Al Dante, 2003) og Quitte ou Double (Al Dante, 2004) er hans mesterverk.
En oppleser som gjør hver offentlig opptreden til en uforglemmelig fremføring: det sier man (også) om Charles Pennequin, og det er sant. Pennequin har i noen år nå gjort gjeldende et nærvær og et tidligere ukjent folkelig-lærd språk i Frankrike, hvor Poesien, som andre steder, fremfor alt er et anliggende for en dannet elite som fysisk så vel som intellektuelt bærer landets høyverdige arv og kultur (selv om eventyret TXT og visse store performance-kunstnere som Julien Blaine hadde begynt å lage en åpning i festningsverket). Pennequin har utgitt Mon Binôme(POL, 2004), men for å forstå hvor langt han presser det hele, må man gå inn på hans blogg Poèsie Pour les Nuls, eller skaffe seg nummer 1 og 2 av tidsskriftet Patate, som ikke fikk støtte av Centre National du Livre (som er uunnværlig for småforlagenes eksistens) fordi det ble vurdert som for ekstremt. Etter ham eller ved siden av ham eksisterer det et radikalt grenseområde for poeter, gjerne utgitt på Al Dante, som tar ansvaret for å videreføre forventingene til Avantgardismen og dens uttrykksformer. Blant dem forblir Manuel Joseph (som også utgir sine ting på POL) en – riktignok svovelholdig, men subtil – stilist mens Christophe Hanna bekrefter seg som en treffsikker ”teoretiker-utøver”. Han vil i år utgi fortsettelsen av Poésie Action Directe, hvis utgivelse av første bind i 2002 (på Al Dante) vakte atskillig forargelse.
En annen samtidig arvtaker etter Federman (en eiendommelighet som skyldes det sene kjennskapet til og anerkjennelsen av ham i Frankrike) er Frédéric Léal, denne gang gjelder det den typografiske siden. Léal utforsker på en mesterlig måte data-verktøyet med hensyn til formgivning for å skape et univers som er sprengt i filler og hvor de dialogiserte bruddstykkene utgjør den flytende armeringen i de plastisk sett humoristiske og kritiske bøkene; leseren (re)konstituerer til sin store fornøyelse banale men samtidig fantastiske historier. Det er tilfellet med Let’s let’s go (POL, 2005).
Vekten av dialogene og det hverdagslige, en poesi sprengt i filler som også vil være handling: Bernard Heidsiecks avtrykk i NFP har de siste femten årene endelig blitt synlig. Olivier Cadiot har gjort ham til en av sine ”fedre”, det samme gjelder Christophe Tarkos og Anne-James Chaton. Heidsiecks arbeid styrer vårt arbeid på en sterk og dyptgripende måte. Med sin humor, strenghet, vanvittig oppfinnsomhet (det kan virke som om Heidsieck har gjort alt til materiale for lydmontasje), er han en av 1900-tallets store poeter. En av NFPs fortjenester – og styrke – er å ha bestemt seg for å være datter av visse fedre (Prigent, Fourcade, Hocquard, Gleize, Blaine, Heidsieck, Lucot), som som oftest har blitt foraktet eller ignorert av den ”offisielle poesien” (grovt sagt Gallimards poesi og den som blir vektlagt ved de Historisk-Filosofiske fakultetene). Al Dante utgir Bernard Heidsiecks verk, CD’er + bøker (i 2005, Couper n’est pas jouer, et teoretisk-praktisk manifest laget i 1968; gå heller ikke glipp av hans Notes Convergentes).
Blant de direkte arvtakerne til Aksjonspoesien finner vi, og har gjort det noen år nå, Anne-James Chaton. Ved å bruke sampling, loop, ved å holde seg til nøyaktige lister over alt det som skjer, som en form for produksjon av forbruksgoder, ved å samarbeide med eksperimentelle musikere (det er det han gjør på sin nyeste lydbok, In the Event, innspilt sammen med The Ex i 2004), men også ved å gi dette arbeidet et filosofisk grunnlag (jf. hans essay om den unge Marx L’Effacé, Sens & Tonka, 2004), radikaliserer så vel som aktualiserer Chaton den heidsieckske påvirkningen.
Hvis vi, når det er sagt, ser nærmere på gruppen av ”multimedia”-poesi – en poesi som forener scenisk nærvær, bearbeiding på PC på direkten, innbefattet manipulering av språket og lyden, og av skjermbildet, kort sagt, en fullstendig anordning – er Thomas Braichet (på POL: les og hør On ne va pas sortir comme ça on va pas rentrer, 2004) et stort nytt navn. Ingen andre gjør et betydelig prosjekt, en poetisk virksom tenkning, gjeldende med en slik kraft. Siden Braichet aldri synes å være plaget av en kunnskap som man noen ganger kan få inntrykk av plager andre – i det siste har man i NFP søkt å bevise like mye som å vise; jf. Christophe Fiats, den allerede siterte Christophe Hannas, eller Jérôme Games fremføringer og tekster, som ikke desto mindre er bemerkelsesverdige – er han etter min oppfatning den eneste kunstneren – og altså den eneste som tenker.
Den poetiske fornyelsen som ble innledet for vel femten år siden (L’Art Poétic’, referanse-boken, utgitt av Cadiot på POL, kom i 1988) er uløselig knyttet til en tilbakevending til det narrative og en bruk av prosa i alle dens former. Kan man si at det fremdeles er noe igjen av verset1 når de fleste av poetene benytter seg av blokker (ofte tette, eller til og med ekstremt tette: hele sider med cut-up uten pustepauser, sammenpressede fortellinger…, som linje for linje står i motsetning til den såkalte ”poésie blanche”, 70-tallets ”hvite” poesi), lager oppstykket prosa (mer eller mindre gjennomtenkte overganger på én og samme linje), og at den siste som håper at verset skal være ”poesiens horisont”, Philippe Beck, når alt kommer til alt, bare praktiserer en form for oppstykket prosa – selv om den er refleksiv mer enn narrativ? På slutten av 1900- og begynnelsen av 2000-tallet er prosaens dominans nærmest total – av historiske grunner og fordi tiden går: Baudelaires Petits Poèmes en Prose ble utgitt for 150 år siden, og med enkelte unntak husker man rett og slett ikke lenger at et vers er et komplekst system, rytmisk mer enn musikalsk, og at den som hevder så urokkelig at han eller hun avbryter setningen på en vilkårlig måte, er styrt av en egen økonomi som ikke skriver seg (fullt så mye som man vil ha det til) fra syntaksen. Ved å lansere en poesi skrevet ”med begrensninger” reddet ikke Oulipo verset, men fremstår i dag snarere som en postmoderne mer enn moderne gruppe, som administrerer en formenes nostalgi og katalog. Den eneste ”oulipoer” som fremdeles bringer nytt blod inn i NFP virker forresten svært lite opptatt av dette problemet, som heller ikke er noe problem: Michelle Grangaud er en høyt begavet prosaist, anagrammatiker og full av humor. Kanskje er det det man sitter igjen med fra de siste femten årene med Oulipo: humoren, denne vorten på den franske poesiens glatte kinn siden (religionskrigene? byggingen av Versailles? henrettelsen av Ludvig XVI?). Det er rart (men logisk oppveiende): at det til alle tider minst morsomme av alle århundrer – 1900-tallet – til den grad har gjort humoren mangfoldig og flertydig.
Verktøykasse, humor og nesten romanaktig prosa: man befinner seg (altså) på cadiotsk territorium, som har vært lite produktivt (hans siste bok angir en Retour Provisoire et Définitif de l’Être Aimé og kom i 2002 på POL) men innflytelsesrik (Cadiot er NFPs vindu og – nødvendigvis – treet som dekker for skogen). To fremragende ”romanforfattere” (som ikke på noen måte er epigoner) har i det siste kommet og befolket dette territoriet: Jérôme Mauche, med Electuaire du Discount (Le Bleu du Ciel, 2004), og Ludovic Bablon, med Scènes de la Vie Occidentale (Le Quartanier, 2005). Mauches syntaks, en av NFPs frekkeste, stiller seg til tjeneste for svært postindustrielle anekdoter hvor det som gir mening sjelden er skilt fra det som ikke gir mening (og her spiller syntaksen en avgjørende rolle). Bablons Scènes, som ikke er mindre oppfinnsom, innbefatter en til tider maldororiansk vold som gjør boken til et lite, kritisk smykke. Disse to bøkene er utgitt på to (svært nye) forlag, som heldigvis bringer litt variasjon i ping-pong-vekslingen POL/Al Dante som i de senere årene har styrt utgivelsen av NFP (de som ikke er på den ene går til den andre eller til begge, som Tarkos, Pennequin og Manuel Joseph). Ved å være provinsielle (Le Bleu du Ciel holder til i Bordeaux) eller ekstremt provinsielle (Le Quartanier holder til i Quebec) oppretter de – vi håper det varer lenge – et alternativ til den katastrofen som blir kunngjort med ”oppkjøpene”2 som mer enn noen gang truer litteraturen og dens (uunnværlige) eksperimentelle side, poesien. Nettet er riktignok ”en velkommen gjest”, og synes å overta tidskriftnettverkets plass, uten hvilket det i Frankrike ikke ville funnes ny poesi (man må for eksempel gå inn på Antoine Hummels nettsted www.Kilobytespatron.info, eller på Samuel Rocherys, Cahiers de Benji, for å kunne verdsette den ekstreme intelligensen hos svært unge folk – Hummel er 20 – friskheten og antallet arvtakere til NFP), men det muliggjør verken den samme synligheten, eller ”legitimiteten”, som en papirutgivelse med støtte i en anerkjent utgiver har (NFP hadde ikke eksistert uten Paul Otchakovsky-Laurens, POL).
Dette første brevet som farer over det meste i et sveip ville ikke vært fullstendig uten å nevne to verk som er underveis, kyndige, originale og likevel vel forankret i det allmenne landskapet: Ryoko Sekiguchi, som utforsker muwashshahen (en poetisk form som brukes i arabisk Andalucia) og plantenes vitenskapelige navn (Héliotropes, POL, 2005), en komplisert skjønnhet med forstyrrende syntaktiske avbrudd, og fremfor alt den allerede nevnte Philippe Beck. Becks arbeid viderefører på sin måte, ofte moralsk og didaktisk – og det gir seg også ut for å være det – den mallarméske varianten. Den beckske setningen, som er stilistisk understøttet (mange neologismer, referanser som er uklare men som man føler, nonchalant som Fourcade…), gjør inntrykk (de som etterligner ham begynner å bli litt for påtrengende, særlig fordi de naturligvis ikke tåler sammenligning med mesteren) ved friheten i sin sofistikerthet og kraften i hans generelle filosofiske refleksjon omkring ulike tider og levevis (i 2005 kom Elégies Hé, på Théâtre Typographique, og Déduction, på Al Dante). Man kan slå opp i hans svært vakre dagbok på Pierre Le Pillouërs(tidligere med i TXT-gruppen) nettsted sitaudis.com, som man ikke kommer utenom og som er en sentral som har alt (fra anmeldelser til oppviglerier, alt som gjelder NFP kan man få et innblikk i på sitaudis.com, som i dag er kjent langt utover samtidspoesiens snevre sirkel, ettersom den også innbefatter kunstneres bidrag, som for eksempel av Stéphane Bérard - som forresten har publisert ting på Al Dante, jf. Le problème martien, 2002 – forfatter av et dikt for google, et haiku som inneholder navnene Georges Bush, Jacques Chirac og Bin Laden).
Sist men ikke minst viderefører Dominique Fourcade et arbeid hvor valget av uregelmessighet og vilkårlighet mer enn et sterkt stilistisk valg som kunne risikert å bli nokså entydig gjør det mulig for ham å utgi noen briljante syn på verden og dens senere nederdrektigheter: i En Laisse tar Fourcade sjansen på å gjøre et bilde som det ikke er mulig å tilegne seg til sitt: bildet av den irakiske fangen som blir ledet i bånd av en engelsk soldat. Fourcade lykkes i å gjøre det mest fornedrende litt mer edelt, uten pomp og uten patos. I 2005 utga han samtidig to andre bøker på POL: Sans lasso et sans flash, og Eponges modèle 2003.
Anmerkninger:
1. Vers vs Prosa er navnet på en heftig, men gammel, strid i Frankrike.
2. Til påminnelse: La Martinière har (blant annet) kjøpt opp Seuil, mens Gallimard (blant annet) har kjøpt opp POL, Verticales og Joëlle Losfeld. Men det kjøpes jo opp hver eneste dag…
(Oversatt fra fransk av Gunnar Berge)