Støy fra motorveien, pumper på bensinstasjonen, lukten av brent bensin. Alt det har jeg i hodet, i det den røde bilen nesten berører støtfangeren. I ryggen kjenner jeg plutselig tydelig mønsteret i setetrekket, de små ujevnhetene presses inn i huden, hadde jeg hatt litt bedre tid, kunne jeg på bakgrunn av følelsen ha talt dem nøyaktig. Mot kjøreretning, feil vei rett og slett. Nå kommer støtet, akkurat nå… – et lite rykk, vi snur oss, og så ansiktet framover igjen. Bilen ruller ut i det flate gresset på midtrabatten. Bare et par singelsteiner gnisser.
Jeg husker hvor klart sanseinntrykket var i øyeblikket før støtet. Kroppen hang anspent i setebeltet, men hodet var fullstendig rolig. Sansene arbeidet som en opptegningsmaskin, fulgte bilens bevegelse nøyaktig. Fastholdt støvlaget på dashbordet, de fordreide hendene til kjæresten min på rattet, bildene som flagret forbi utenfor. Det overrasket meg at jeg egentlig ikke var redd, snarere hadde jeg en slags nøytral følelse (men likevel en følelse) av å være en form for iakttaker som samtidig sitter midt oppe i hendelsen. En sansemembran som er løst fra de vante sammenhengene og likevel, og kanskje nettopp derfor, er tett inn på det den fastholder.
Minnet om denne ulykken sensommeren 1998 er en av de tydeligste scenene jeg overhodet kan vekke til live i meg. Vi skulle på ferie, og de få dagene ved havet ble nettopp knyttet til denne bagatellen i hukommelsen. Men jeg kan ikke skrive om ulykken. Det finnes rundt et dusin skisser og halvferdige tekster som prøver en tilnærming – men de er ikke mer enn forsøk. Jeg har helt fram til i dag ikke funnet noe språk som samsvarer med det jeg opplevde. Uansett hvor klar linjene av sanseinntrykkene synes å være, de har ikke forvandlet seg til ordfølger og rytmer, ingenting har blitt til material.
Hvorfor er dette minnet likevel så viktig for meg, uavhengig av den eksistensielle lykken over at vi slapp uskadd fra ulykken? Hvorfor blir bildene nærværende i meg framfor alt når jeg reflekterer over skriving? Inntil da hadde jeg alltid lett etter et bilde på hva som skjer mens jeg skriver, på tilstanden av oppløsende og likevel svært bevisst sansning, hvor det flyktige jeg’et helt mister konturen og den sansende bare er sensorium. Et sensorium for blikkrevner og rytmer, for irritasjoner på huden og alle former for språksvingninger. Var ikke nettopp det forandrede synet og hørselen under ulykken det jeg hadde lett etter? Så å si en meditativ form for oppmerksomhet, en konsentrert eufori? Men hva med den katastrofeaktige innsatsen, lot den seg generalisere, hadde det poetiske blikket sjokket å takke? Og hvor ble det av språket i dette bildet, setningenes rytme, som jo bestemmer all diktskriving ned til den minste kroppsbevegelse?
Så lenge jeg kan huske har jeg vært fascinert av å reise med tog. Jeg tenker i den forbindelse mindre på interessen for de tekniske mulighetene enn på lysten til å oppleve den avslappede bevegelsen, denne roen som oppstår av å gi seg bevisst hen til den glidende bevegelsen som bare er mulig på tog og samtidig være utlevert til den samme bevegelsen. Å kunne bevege seg og se, fiksere tingene som flyr forbi, luftledningene som går opp og ned, og så igjen konturene i landskapet i bakgrunnen. Alt dette er mulig i og mot kjøreretningen, for ikke å snakke om alle mellomstadiene. ”Optiske amalgameringer” – denne formuleringen faller meg alltid inn når jeg tenker på togreiser. Den stammer fra en av Nabokovs fortellinger, som også handler om en togreise. Rettere sagt om en reise med den såkalte ”Nord-Express”, som i begynnelsen av forrige århundre gikk fra St. Petersburg til Biarritz. Nabokov skildrer denne reisen som en erindringsreise, hvor barnets måte å se på, blikket til den modne fortelleren og bildene fra landskapet som drar forbi, gjennomtrenger hverandre på en vidunderlig måte. Og slik sporbredden skifter på den russisk-tyske grensen fra rause 1m 524 millimeter til det vanlige europeiske målet 1m 435, begynner sansningen til den lille gutten som Nabokov forteller om også å forandre seg. Bare at bevegelsen foregår i motsatt retning: Selv når man ser flyktig ut av vinduet begynner de fortrolige sammenhengene å løse seg opp. Slik kan en by med alle sine små gater, butikkskilt og fasader uforutsett bli til en leketøyverden for den som sitter inne i vognen og ser ut. Spesielt om natten opplever blikket fra halvmørket i kupeen et skuespill av gjenstander og deler av gjenstander, små skyggestykker som beveger seg fram og tilbake uten å nå noe mål. ”Det var vanskelig å skape en forbindelse mellom de nølende tilnærmingene, den forkledde hjemligheten og natten som suste heftig forbi utenfor”, skriver Nabokov.
Vindusruten forvandler seg til en forsøksflate, hvor de strengt omgrensede sanseinntrykkene plutselig trer ut av brukskontekstene sine og står for seg selv. Og dette har for det første ingenting med vilkårlighet å gjøre, men kan snarere tilskrives begrensningen og det nøyaktige blikket på det som kommer til syne bak (jeg vil nesten si: på) glassflaten. Med denne formen for konsentrasjon settes også det poetiske blikket i gang, da finnes det riktignok ingen glassrute, men derimot et konkret utsnitt av det som kan sees. Det handler om å åpne seg for bildets nærvær, gå opp i sanseinntrykkene, kanskje til og med i det sansede selv (bak det poetiske blikket skimrer drømmen om en væren hos tingene i full klarhet, en drøm...) Disparate detaljer kan lyse opp slik, betegnelsene blir flytende, pupillene helt små.
Men desto lenger man ser slik, jo tydeligere trer andre forhold fram, rytmer, tverrforbindelser, som peker mot det tankemessige øyeblikket. Disse konstellasjonene viser seg av seg selv, man tvinger ikke noen ny tyding på sanseinntrykkene, tar dem ikke i besittelse. Av og til kan de ligne de motsetningsfylte forbindelsene, ”en verden av særlig hemmelige affiniteter”, som Walter Benjamin besverget i sine notater til passasjeverket. Benjamin utvikler i første omgang denne forestillingen fra drømme- og rustilstander. Men i sitt innerste sikter han mot en helhetlig erfaring av verden, som hasj eller opium i beste fall kan danne en ”forskole” til.
Denne måten å se på er meditativ, fordi enhver form for vilje er sjaltet ut. Et ”jeg” i betydningen en fast instans i bakgrunnen finnes ikke mer, ikke noe subjekt kan gripes her, bare en kollektor av sanseinntrykk. Gunnar Ekelöf skriver en gang om et ”tenkende følelseslegeme”, som diktet inkorporerer, jeg-løst, nakent og uten form. Et medium på den måten at det omvendt heller ikke har med faste ”ting” eller ”gjenstander” å gjøre, men med selve sanseprosessen. Diktet livnærer seg av slike forestillinger, av bilder, bevegelser, rytmer, lagret i minnet. Et minne som sitter i hele kroppen.
Har jeg nå endelig kommet til skrivebordet, der ordene vandrer fra fibrene ned på papiret og fra papiret inn i computeren? Har jeg nå endelig kommet til diktet? Faktisk har jeg vært midt inne i diktet helt fra begynnelsen av. Ingenting er sekundært her, ingenting bare stoff, snarere hører alt dette elementært til prosessen som diktet uten tvil er: utvidelsen av sensoriumet, det nøyaktige blikket, sanseinntrykkene som synker inn i kroppen, tiden som modner og går, så skrivingen, den egentlige skriveprosessen (som aldri lar seg planlegge, den kommer som et anfall, i rykk...). Roen, det nøyaktige blikket, nå innover: konsentrert eufori. Oversette en sansebevegelse til en språkbevegelse, bedre: en sanserytme til en språkrytme – kanskje kan man skissere det som skjer under skrivingen slik. Det viljemessige øyeblikket er her like stort eller lite som det ikke-viljemessige. Det man ser, oversetter seg i stor grad selv til språk, over kroppen, over en hemmelig forvandlingsmekanisme som justerer seg på nytt for hvert dikt. Og først i denne språkrytmen er sansningens rytme egentlig helt til stede, først slik har den funnet en form. Det er dens egen form, den eneste mulige.
Skilt på motorveien, pumper på bensinstasjonen – bildene er fremdeles tydelige. Jeg husker fargen på tjæren og på oljeboksene, på gresstråene ved siden av parkeringsplassen og på rillene som hadde fylt seg med vann. Et sted gikk en jernbanelinje, innbiller jeg meg. Jeg ser skinner, ledninger i luften.