Shift & Switch er en antologi med eksperimentell samtidspoesi, skrevet av unge poeter under førti. Boka prøver å bøte på en stadig tilbakevendende forbigåelse i canadisk litteraturhistorie ved å vise fram arbeider av ferske forfattere som ikke holder seg med den private anekdotens lyrisisme, men i stedet har som ambisjon å trekke uttrykkets grenser over i uvanlige regimer for språklig nyskapning. Slike poeter blir ofte undereksponert, til og med oversett, i dette landet, på tross av innflytelsen de har på andre litterære kulturer.
Derek Beaulieu, en av de tre redaktørene, hevder at både det «bekjennende og det reflekterende» lyriske diktet alt for lenge har blitt «glattet ut til ett og det samme» i Canada, i en gjentakelse av de samme formene for nostalgi i det samme, stille tonefallet – men at de fleste canadiske poesiantologiene, på tross av denne monokrome, stilistiske sensibiliteten, likevel har framstilt slike tradisjonelle dikt som den mest progressive sjangeren, og slik marginalisert andre varianter, som stiller spørsmål ved disse språklige konvensjonenes formale grenser.
Jason Christie, en av de andre redaktørene, fortsetter med å argumentere for at mange poesiantologier i Canada også har vært opptatt av å definere en kulturell identitet (som vanligvis står i opposisjon til både den amerikanske og europeiske litterære arven) – men selv om forfatterne i dette utvalget er canadiske strekker de estetiske interessene seg utover slike nasjonale problemstillinger: «Nasjonaliteten er ikke et avgjørende trekk ved poesien de skriver.» I stedet holder slike poeter seg med et eklektisk repertoar av marginaliserte, kosmopolitiske stiler.
Angela Rawlings, den siste av redaktørene, gjentar enkelte av disse polemiske argumentene i et mer flamboyant (eller mer konsistent) toneleie. Hvis «kakofonien» i denne antologien har noen potent poetisk agenda, hevder hun, må den befinne seg i «entusiasmen for å spørre om hva et dikt kan være». Slik likestiller antologien ulike sjangere, alle influert av et smorgasbord av avantgardeforfattere, som blant annet inkluderer konkretistiske poeter, feminister, patafysikere, languagepoeter, oulipoere og konseptualister.
For eksempel har Gregory Betts bidratt med utdrag fra diktet If Language, en samling av gjensidig relaterte tekster, som hver og en er et langt anagram som kobler sammen bokstavene fra en passasje av poeten Steve McCaffery helt på nytt. Betts framhever potensialet i slike permuteringer når han bruker bokstavene fra McCaffery til å sitere en passasje fra Shakespeare: ordet «Honorificabilitudinitatibus» gjøres om til «Hi ludi, F. Baconis nati, tuiti orbi» – en berømt latinsk frase som tilskriver Bacon forfatterskapet til skuespillene.
Jordan Scott, på den annen side, bidrar med utdrag fra diktet blert, et arbeid som prøver å vende hans egen stamming om fra språklige hemning til basis for en poetisk sjanger. Han samler ord med fonemer det er for vanskelig for ham å uttale (fordi han stammer), deretter kombinerer han disse glottale frasene i lyddikt som – når han framfører dem – lar kroppen utkjempe en voldsom kamp for å utrykke seg – en slags ”mandible chatter, a gatling hopschotch:/ herring clatter buccal cove, yokel coconut acoustic.”.
Sharon Harris bidrar også med utdrag fra hennes lenge etterlengtede prosjekt Fun with Pataphysics, et arbeid som prøver å forklare poesien på en type «low-tech, gee-whiz lingo» man finner i naturfagundervisningen på barneskolene. Harris omskriver naturfagsbøker, erstatter et nøkkelord som «verden» med et ord som «dikt», slik at hun, når hun spør «Hva ville skjedd med verden slik vi kjenner den hvis dikt var hule?», oppdager at «vi ville stå i fare for å dø av kvelning, tørst, overoppheting, sult, nedkjøling og drukning – i den rekkefølgen.»
Chris Fickling er blant de mange visuelle poetene i denne antologien, som alle genererer bilder av typesnitt og produserer tekst som mer er ment å betraktes enn leses. For eksempel arrangerer Fickling bokstavene slik at de reproduserer feirede malerier fra kunsthistorien, inkludert Venus fødsel av Botticelli og Stjernenatt av van Gogh. Vittige tekster som dette illustrerer i hvor stor grad «imagismen» i poesien alltid har måttet konkurrere med rikere visuelle tradisjoner i billedkunsten.
Carmine Starnino (en av de lyriske poetene som nettopp kunne tenkes å gå løs på en slik antologi) har allerede klaget over at poetene i denne boka befinner seg i «en tilstand av permanent pubertet,» og ikke kan regnes med blant de modnere, mer formale nyansene i den etablerte lyrisismen – men hans utfall mot avantgarden har alltid slått meg som et uttrykk for en vedvarende frykt: angsten for at ettertida vil straffe hans generasjon lyriske poeter for deres egen mangel på forestillingskraft. (Starnino ser bare ikke ut til å ha en poets Klingonhjerte).
Selv om denne antologien har blitt til som følge av entusiasmen hos unge redaktører, klare for bryte med redaktørvirksomhetens etikette (de går så langt som til å ta med eksempler på deres egne arbeider – som faktisk er av en ganske så respektabel kvalitet), setter uansett utvalget – i de fleste tilfellene – en eksemplarisk standard, og et slikt arbeid gir oss virkelig et «kjerneprøve» på nyskapning i vår egen litteratur. Du kjenner kanskje ikke så mange av poetene i denne utfordrende kompilasjonen enda – men sjansen er der for at du snart vil gjøre det.