Hva begynner blikkets eventyr med? Øyet er jo først og fremst et grådig organ, som streber etter å suge tingene inn i det begjærlige blikket. Opp gjennom filosofihistorien, fra Augustin til Georges Bataille, finnes det en skuelystens kritikk som ser et moralsk og vitenskapsteoretisk syndefall i det begjærlige blikket. I Bekjennelser anså for eksempel Augustin «øynenes begjærlighet» som en «syndefull fristelse». Og i Petrarcas berømte beretning om bestigningen av det sydfranske fjellet Mont Ventoux i 1335 heter det at han etter å ha nådd toppen ble helbredet fra sin «skuelyst» av å lese Augustin og deretter kunne rette blikket sitt innover.
Hva betyr så dette for poesiens synssans? Hva betyr det for diktene til lyrikeren Nico Bleutge (f. 1972), en forfatter som i tekstene sine realiserer «blikkets eventyr» mer enn noen annen i sin generasjon? For i tekstene hans blir mye helt nøyaktig betraktet i sin fenomenalitet: En kystlinje, en lett bølgebevegelse på krusende vann, et mildt vindstøt gjennom gresstrå. «Blikkets eventyr» nærer seg hos Nico Bleutge imidlertid ikke av det nevnte eiendomsbesittende, avgrensende og skillende blikket, men av en tilstand av «grenseoppløsende sansning», en tilstand hvor tingenes fortrolige konturer i første omgang splittes opp. Men først når det fortrolige blir fremmed og de kognitive selvfølgelighetene våre faller fra hverandre, kan diktningen befri seg fra de alminnelighetene som pålegges den. «Denne tilstanden av grenseoppløsende og likevel svært bevisst sansning», skriver Nico Bleutge i et essay om det poetiske blikket, «oppstår i den poetiske skriveprosessen, hvor det flyktige jeg-et fullstendig mister sine konturer og iakttakeren ene og alene er sanseorgan».
Med utgangspunkt i den store russiske romanforfatteren Vladimir Nabokov snakker Bleutge om «optiske amalgameringer» i diktene sine. Dette optiske bygger imidlertid ikke lenger på en sanselig visshet: «Et ’jeg’ i betydningen en fast instans finnes ikke mer, det er ikke mulig å få tak på et subjekt her, men bare en kollektor av sanselige inntrykk.»
Men hvordan realiseres «sanseinntrykkenes nedsynking i kroppen», slik Nico Bleutge viser det i diktene sine? Søkebevegelsene i tekstene er jo stadig i forkant av den sanselige vissheten. Det søkende blikket avgrenser feltet, føler seg nennsomt fram mot tingene, følger konturene til naturfenomener eller tekniske gjenstander. Ofte danner naturstoff og planter en egen tekstur og angir en struktur: Siv, flettverk av sjøgress, tråder av tang. Bleutge fokuserer nesten alltid på «vandrende elementer», disse fikseres imidlertid ikke som døde objekter, men som gjenstander, hvis fremmedhet aldri kan innfanges i en klar definert betydning. I disse «øvelsene i iakttakelse» er det mye som ikke «går opp». Bleutges poetiske sansninger har kanskje også hentet sin inspirasjon fra litteraturhistoriske studier. Etter å ha studert nyere tysk litteratur og allmenn retorikk og filosofi i Tübingen, begynte Bleutge å arbeide med en ennå uavsluttet doktoravhandling om Robert Musil. Der vil han formodentlig også ha støtt på Ernst Mach og hans teori om fenomenalismen som tilbakefører alle utsagn om ting eller prosesser til registreringen av sansedata hhv. sanselige inntrykk. Da jeg leste dikt av Nico Bleutge første gang i forbindelse med «Open Mike»- konkurransen i Berlin sommeren 2001, ble jeg forbløffet over lyrikerens kunstferdighet. Han skrev helt annerledes enn jeg-kongene i sin generasjon. Bleutge ble den gangen prisbelønt for diktsyklusen «Peiling».
I Bleutges dikt minner mye om et pointilistisk landskapsmaleri som fikserer på den minste detalj. Men når man beskjeftiger seg mer med diktene, blir man fascinert av den uopphørlige utprøvingen og revideringen og nyjusteringen av mikroskopiske fininnstillinger på tingene. Nico Bleutge har etter hvert forfinet det strenge bildeprogrammet sitt ytterligere. Fra komplekse stillfotos og fikserbilder av havbredder og kystområder, har han gått videre til maleri- hhv. skulpturdikt, for eksempel i de storartede «hode»-studiene, som er tilegnet barokk-kunstneren Franz-Xaver Messerschmidt (1736-1783). Her står man overfor et lys våkent, uhyggelig presist iakttakende øye-menneske, som med en «fin, litt ubestemt strek» binder sammen «en mulighet med en annen mulighet». Til nå har Nico Bleutges eksakt sansede dikt bare vært å lese i litteraturtidsskrifter. I august i år kommer endelig, etter lang ventetid, den første diktsamlingen hans, klare konturen, på det renommerte C.H.Becks Verlag i München – en debut som imøteses med store forventninger.
Oversatt fra tysk av Arild Vange