![]()
bergen poesifest |
![]()
Hanne Bramness (f. 1959) har i alt gitt ut fem diktsamlinger. Hun debuterte i 1983 med samlingen Korrespondanse, der tittelens dobbeltbetydning reflekteres i diktene: de kan leses som brev til en leser eller elsker, og de undersøker korrespodansene mellom ulike tider og tekster, bl.a. gjennom aktiv bruk av sitater. Lars Norén, Edith Södergran og Rilke er blant de siterte samtalepartnerne. Når det har gått noen år mellom Bramness’ egne diktutgivelser, har hun likefullt vært beskjeftiget med korrespondanser – i form av gjendiktninger. Hun er bl.a. redaktør og initiativtaker til serien «Stemmens kontinent», gjendiktninger av internasjonale kvinnelige lyrikere fra det 20. århundre. Hennes egen samling fra 1992, Nattens kontinent, er en vakker syklus der hun dikterisk nærmer seg tilstander som ikke lar seg innfange i den vanlige rasjonalitetens språk – uten samtidig å utlignes, forsvinne. I dette grenselandskapet er viktige gjennomgangsmotiver natt, regn, barn, søvn: «Ved nattens grense står en mur / til vern / en mur av regn beskytter regnet / barnet i mørket / vokser i blindheten, blind snø / blind søvn». De samme motivene tar Bramness med seg videre både i Revolusjonselegier fra 1996 og i årets utgivelse: Regnet i Buenos Aires. Denne siste samlingen åpner med flere dikt som apostroferer tiden i et nesten hymnisk toneleie: «Du tid som løfter skorper av sår, lar / dem drysse som snø ...». Regnet er hos Bramness tett knyttet til tidsopplevelse. Og noe av det som gjør diktene så tiltalende, er at tidsopplevelsen de formidler ikke bare er den trange og akutte innpustens tid. Om regnet i Buenos Aires skriver hun at det gjorde «en blind mann seende, åpnet også rosens / svarte blikk, gjorde seg om til / gårsdagens regn, døde ut i et lys, / en lettelse.» Dette er dikt som inviterer leseren inn i et rom for utpust og lindring – lettelse. Diktene under er hentet fra høstens utgivelse.(KL)
De ustø golvene i et hjem som heller |