bergen poesifest

w&w forfatterside

opplesning fra Om natten blir handen ett skepp av ljus (1999)
04:45 min:
    real audio (1,5 mb)
    mp3 (1,7 mb)

utskriftsvennlig format

Kristian Lundberg (f. 1966) debuterte i 1991 med samlingen Genom september, og har siden gitt ut fem diktsamlinger som alle utdyper og viderefører en særegen kontemplativ syngende stil, i spennet mellom besinnelse og fortapelse/henrykning, mellom den konkrete sansningen og det mer abstrakte eller religiøse gudsmøtet, ikke alltid til å skille fra et møte med Intet. Ulf Eriksson skriver om samlingen Ett torn högre än jag själv at det skjer noe spesielt med diktets indre blikk når det søker det hellige ansiktet i «sinnevärlden»: «Blicken förlorar sig i det uppenbara och kommer samtidigt hem i et skådande som är sådant att det inte alls leder utöver sig självt . (...) Bristen inför det uppenbara som en uppenbarelse, alltså. Och därmed en möjlig närvaro i världen.»

Lundberg skriver seg inn i en så vel mystisk som refleksiv tradisjon med sine dikt. Samtidig forankres kontemplasjonen i en samtid og en biografi. Samlingen Allt och denna lycka av ingenting (2000) består eksempelvis av hundre dikt, som stadig vender tilbake til tiden tidlig på morgenen da barnet fortsatt sover og byen, Malmö, våkner til liv: «Ett stilla regn klockan sex på morgonen i oktober. / Jag vaknar med oron arbetande i kroppen». Også i Lundbergs til nå siste samling, Om det är osynligt så fånga det med öppna händer (2001), forankres den syngende, mystiske kontemplasjonen i en skrivende hverdag der datering og stedsangivelser er notater som bryter mot de mer vidløftige «sentrallyriske» formuleringene, og der metapoetiske refleksjoner samtidig virker konkretiserende og underliggjørende. «Orten er Malmö platsen Slussgatan 5 / Dikten inleds så här: / ‘Augusti är en orolig månad. / Ännu märker man inte av.’ / för at sedan där abrupt avbrytas av en krass / notering om ett arbetsmöte / som skall hållas i huset där vi bor / ‘Och vi blir vad vi fattas’ / står det sedan på följande sida [...]». (KL)

Sekvensen under er hentet fra et større upublisert materiale som Lundberg arbeider med i disse dager.
______________________________

Jag kan skriva mig bortom sans och vett
När jag vaknar är det April och när jag igen
somnar är redan hösten här: ingenting sker
Det händer att dikten blir så stark att den
får mig att skaka i hela kroppen, den river
sig fram, stryker bort all natt och jag lyckas
inte med att skriva ned den, hela tiden undflyr den mig
Dikten är en märklig plats
Ingenting är givet, allt är självklart, vilket
bland innebär att den här dikten kom att
återskapas efter en helg i Oslo:
narkomanerna i klunga utanför
centralstationen, min son sovande i den
mörka hytten, Tor Ulvens samlade dikter
Detta är fragment i dikten
som aldrig hade synts om inte jag nu
hade fört ut dem i dikten
Ett kallt sinnelag, det är förutsättningen
Jag upprepar: efter diktens inledande rader
scenen där jag vaknar en morgon i april,
steg åskvädret genom skallen, laddades jag ur,
för att på det sättet kunna börja om med ett
kallare sinnelag: sjukhus, dagens datum, ett
lätt regn som blåser in från Öresund
Hösten är grym och jag kan varken sova, arbeta
När april glider ut i maj är jag vaken igen
Jag följer trädets växlingar, sover i mull under
månader, för att sedan hämtas tillbaka igen
Levande, levande, levande

*

Det är i början av maj när jag packar
våra resväskor: min är lastad med, ja, just detta,
ursprungsversionen till den här dikten
( samma koffert som vi tidigare talat om.)
Det märkliga är att den väskan tappar vi bort
Jag får alltså återskapa dikten när jag väl
kommer tillbaka till Malmö igen
Ännu en gång har dikten överlistad mig
Och jag tänker egentligen
bara på mannen som svajande mitt ute i trafiken
utanför tidigare nämnda centralstation, när han
vände sig om mot den framrusande trafiken och skrek
«Nu tar jag er!»

*

Det är uppenbart att det inte är en väg
som leder fram, lika uppenbart blir det
när jag senare under dagen igen tänker
om ikonerna, om bilderna bakom bilden,
kanske där – som en hemlighet, en kärna,
hjärtestor, finns upplösningen
Det är inte så, det fungerar inte på det viset
Jag är inte ett sigill man kan kasta mot en sten
Jag vet det: ändå skriver jag mig fram genom
det växande aprilgräset, skriver fram den liggande
kroppen där under eken, med händerna och armarna
sammanvävda med den fuktiga jorden,
dess rotsystem och förgreningar
Ja, kasta detta löv ned i vatten
Det går dagar innan jag förstår vad det är
som sker med mig och dikten och hur vi
länkas in i varandra, inte är vi fria