![]()
bergen poesifest |
![]()
Michael Palmer (f. 1943) blir gjerne assosiert med den såkalte language-poesien. Og han publiserte da også tekster i language-bevegelsens tidsskrifter og er representert i bevegelsens retrospektive antologier. I ettertid har han imidlertid markert avstand til noen av disse poetenes «forsøk på å skape en rigid hierarkisk avantgardisme», men uten at han dermed også har forlatt language-poesiens språk-, identitet- og ideologikritiske skrivepraksis. Eksempelvis fyller 18 dikt titulert «Autobiography» en avdeling i The Promises of Glass (2000), mens At Passages (1995) inneholder avdelingen «Seven Poems Within a Matrix for War» - skrevet i skyggen av krigen mot Irak i -91: «In the hole caused by bombs / which are smart we might find a hand // It is the writing hand / hand which dreams a hole // to the left and right of each hand». Å lese Palmers dikt innebærer ofte å miste overblikket. Fokuset kan endres fra linje til linje, fra ord til ord. Kanskje ikke en uvanlig opplevelse av det å lese dikt, men hos Palmer er hastigheten i disse endringene så inkorporert i hvordan teksten produserer betydning på (ved å spre den) at opplevelsen aksentueres: «If shadow, a form / if thought, a ladder // if pain, whose pain / You think that after all // a candle will be enough / but it won’t be enough // (it wasn't enough) / a word will be enough // But which word will be enough […]». Den kanadiske poeten Steve McCaffery skriver om hvordan syntaksen, «temporaliteten-i-rommet», ofte overmanner det semantiske apparatet i Palmers dikt og reduserer meningen(e) til isolerte segmenter. Selv snakker Palmer om hvordan unnvikelser, forskyvninger og gjentakelser blir stående som umiddelbare deler av budskapet og paradoksalt nok gjør det mer direkte enn utsagn som markerer å være avsløringer eller bekjennelser. Eller som det heter i et diktet "Lens" i First Figure: «I failed to draw a map and you followed it perfectly.» |