bergen poesifest
opplesning fra Takk (2002), 03:29 min:
real audio (1,0 mb)
mp3 (1,2 mb)
Følgende opplesning har utgangspunkt i Takk, men er ifølge Wærness selv «klippet i hop og improvisert samme dag som opplesningen ble holdt. De er således unike for
den datoen» (27/10/02)
06:46 min:
real audio (1,9 mb)
mp3 (2,4 mb)
oktober forfatterside
intervju journal ka
intervju poeten.no
utskriftsvennlig format
Gunnar Wærness (f. 1971) debuterte i 1999 med diktsamlingen Kongesplint. En samling han ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Hans andre samling Takk utkom på Oktober i 2002. Tiden mellom de to samlingene har han tilbrakt dels i Oslo dels i Bulgaria. Han har vært deltaker både på forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Bergen.
Det finnes en poetisk praksis hos Wærness, som er identifiserbar i begge hans utkomne bøker. En praksis som understøtter de sentrale tema han til nå har berørt: identitet og sorg, språkets tilkortkommenhet samt dets mulighet for frihet: en frihet som skaper en hengivenhet til språket. Det man lett kan identifisere i Wærness’ bøker er spor etter pusten. Pusten er der både som motiv og gjennom de markerte pauseringene innenfor diktenes linjer. Pusten virker helt sentral om man skulle driste seg til en formulering av en poetisk praksis hos Wærness. I et dikt i samlingen Takk heter det: «det begynner med å puste / du begynner å puste med å puste inn / ordene har ikke formet seg».
Wærness har også markert seg i den offentlige debatten omkring den norske samtidspoesien. Både i bøkene sine og debatten ser konfrontasjonen som ender i overskridelsen ut til å være det sentrale – stillstand er truende. I en samtale med Audun Lindholm kommenterer Wærness avslutningsdiktene i sin første samling Kongesplint som følger: «…Så i de siste tre diktene gis ordet til en annen stemme, som gjør at den stemmen man møter i resten av boka presses, trues. Kanskje har forfatteren gått inn som overgriper, tatt diktstemmen i nakken og konfrontert den med noe annet…». (KO)
De to første diktene under er hentet fra Takk, det siste fra Kongesplint.
______________________________
(løfte)
ordene rører seg ikke de bøyes ikke
før du har hørt dem jeg ville si
ordene retter seg ikke før jeg har glemt dem
tanken er lydløs og renner gjennom vinden
pusten vinden pusten likner vinden
og vil ikke vil ikke bli vind
øret lever for å gi etter for de minste bevegelser
i en verden som får plass i en blomst
(snart kan festen begynne, vi må unnfange
gjestene, bære dem ut i livet, holde dem varme,
oppdra dem, lære dem å snakke, kle seg, danse,
takke for maten, si pent adjø, da kan festen
begynne)
i en verden hvor to kjønn får plass
i en blomst jeg la øynene ned på knærne
jeg trodde knærne visste
hvordan gud hadde hatt det du smiler
du tror at du har blitt et minne
der blir jeg løftet av noen
før jeg løfter deg høyt
over hodenes (kronede) trengsel
------------------
(...)
rødmen på kinnet
kommer med blodstrømmen det er huden
som utgjør yttergrensen din og jeg
og jeg er her hvor du ikke lenger er deg
men negler er du og tenner er du
og hår vokser inn i luften med glans og fall
mens armene undersøker
deltar i og balanserer kroppen
og renser hverandre og hjelper munnen
å snakke og munnen plukker ut lyden Å
og øret hører Å flagre over rødmen en elv
vi snur og følger oppover fallet oppover
blir flere fall flere lyder sagt innerst
i håret innerst i håret finnes hodet
det koder og hører det er deg jeg vil ha
hodet vokser når det tenker det er deg
jeg vil likne hodet leker og ynder å si
det er deg jeg vil være ikke skriv det
skriv trang trang
--------------
Han tror jeg synger når jeg snakker – og terger frem
smilet som krysser fjeset og – sier han – kler så godt
en plukket rose – flettet inn i en blomsterkrone
når jeg kler meg opp i stiv skjorte
med gjensydd hals – en bukse med brukne bein – når
en flytende bro blir en båt
og en halvferdig bro blir en brygge – når
en sjøsatt seng blir en flåte – en grav
mens jeg sover på land og våkner til havs og vet at han tenker Der
flyter det en Konge
han er det jeg som laget