Kristine Næss: En form for fangenskap

Kristine Næss, f. 1964, debuterte i 1996 med diktsamlingen Obladi, og har siden utgitt romanene Sonja (1998), Rita blir forfatter (2002) og Stridig (2004). Hun har også virket som tidsskriftredaktør og kritiker.


ikke stans
ikke begynn på nytt
ikke la deg fange
men ikke ta den tonen

«Ikke ta den tonen!»

Forstår du ikke at den tonen gjør henne til en du ikke vil være,
til en hun ikke er.

Hun sier at du skal la henne være, og du kan altså ikke. Kan ikke komme nærmere.

Den ironien der, de skjellsordene, hvor har du dem fra, hvem er det du er talerør for, hvorfor forakter du henne, hvorfor gir du henne denne formen:

Ung kvinne med bindinger. Resignert rygg, fedme, diger blå treningsbukse. Måten du snakker om henne på, hva sier ikke den om deg?

Hvem er du speil for, vet du det ikke? Hvem som ser på deg?

Gå rett inn i handlingen:

Utenfor Rema 1000 står de to, mor og datter. «Kom deg vekk», roper datteren, hun er i tenårene, og: «ikke ta den tonen», svarer moren, og rister sint i hundebåndet hun holder i samme hånd som handleposen. Hunden har fått øye på en annen hund og trekker hardt i båndet. «Plag noen andre», hyler datteren, «stikk, stikk», hun legger opp til å miste kontrollen, og moren, klok av skade, går straks av gårde, ryggen hennes forsvinner bortover gata, stram og trist, hunden snuser ivrig langs bakken.

Ennå skulle det gå flere år før datteren faktisk flyttet hjemmefra, men det var likevel denne formiddagen, utenfor Rema 1000, at hun forlot sin mor. At virkeligheten skiftet karakter, for datteren. Gaten lå støvete og asfaltvarm mellom husene, bilpanserne var brennende varme, det blinket i ruter og blank lakk. Hun hadde bodd her hele sitt liv, gått her i all slags vær, til alle årstider, og akkurat slik gaten så ut i dag hadde hun sett den mange ganger: i august, de siste varme dagene før skolestart, mens det fremdeles var stille i byen. Det som utgjorde den kvalitative endringen i opplevelsen av den, var at hun sto overfor et valg: det sto mellom moren eller henne selv, limbo eller forventning. Enten kunne hun gå hjem sammen med moren, ivrig pratende om de nye skoleklærne hun ønsket seg, den nye mobilen, sekken, bagen. Og om de ikke kunne dra ut å bade i dag, på Huk, for eksempel? Eller hun kunne gjøre noe annet, ja, hun ville gjøre noe annet, men visste ikke hva. Det var der hun plutselig var, i dette umulige valget, mellom det som var, og det som ikke var. Det som tidligere var en lang, varm gate hun kunne gå hjem langs, for å hente badetøy, virket nå som en øde, skremmende strekning, som tvang henne tilbake, hjem, til like øde rom. Disse rommene hun hverken kunne forlate eller bli værende i. Løsningen den gangen var å bli inne, med alle vinduer åpne, for gjennomlufting, mens hun fantaserte om bading, vennskap og erotikk, et liv hun var midtpunkt i. Siden kom hun alltid til å få lettere depresjoner i august, rundt den tiden skolene starter. Selv etter at hun flyttet, ble voksen og kunne bestemme over seg selv, kunne denne desperasjonen komme over henne i august, at hun ikke klarte å ta valg. Noe som kan ha sin forklaring i undertrykt begjær. At det var uklart hvem som en gang gikk fra hvem. Hvem som gikk, og hvem som holdt igjen, hun eller moren. Kort og godt: hvem som var hvem. Hva de utvekslet med hverandre, av penger, ting og ord, hva denne utvekslingen betydde. Dette er en lang historie og har først og fremst med speileffekter å gjøre. Fordi datteren, hver gang hun støtte på skikkelser, i skolegården, på skoleturer, fester, i trapper, forelesningssaler, toghaller, templer, på strender og museer, fordi hun da alltid var et speil for dem hun så, og de for henne. Et spinn av ord. Stadig ble hun fremkalt på nytt, i ustabile relasjoner, flyktige, distanserte. Aldri var det noen mellom disse skikkelsene som kalte seg jeg, og var henne. En form for fangenskap. Der var hun.

slutt

Denne fortellingen handler om speil, og det man ikke ser i dem. Samfunnet for eksempel. Hva er det? En konstruert bevissthet i varierende former, til enhver tid? Et minste felles multiplum av uartikulerte, men likevel gjenkjennelige størrelser? Gjenkjennelige for oss, men i forhold til hva? Her reiser det seg så mange spørsmål at slutten, når den en gang kommer, vil komme som en overraskelse, uplanlagt.

Templer hadde ingenting i sammenhengen å gjøre. Men det er der jeg er akkurat nå. I Egypt et sted. Sola står lavt, farger ruinene røde, restene av søyler, vegger. Eføy, planter og busker vokser tett inntil murene, grønne blader stikker inn i alle åpninger, greiner, stilker.
    «Se opp for slanger!» Guiden roper dette i megafonen, på engelsk, tysk og fransk. Jeg er en i mengden av turister, et reiseselskap, vi kom nettopp, med buss, og går nå andektige opp mot tempelhøyden, flere hundre trappetrinn. Men det er likevel ikke vegetasjon jeg ser mellom søylene, det er ørken, og bakenfor ørkenen ligger havet, en lyssterk blå stripe. Jeg ser alltid et sted jeg ikke er. Det tar ikke slutt. Jeg ber det ikke komme, men det kommer. Jeg kan ikke se bort fra noe. Skikkelsene rundt meg gjør som de vil. Et landskap presser seg gjennom et annet, helt tydelig begynner nå togene å dundre forbi, haller stiger opp, gater, trikker, reisende, det er sterk trafikk, en uoverskuelig mengde bevegelser farget av noe skimrende grønt: mosen som vokser på murkanter inne på jernbaneområdet. Jeg vet ikke om det er et spørsmål om tempo eller tilstedeværelse. Hvor fort det skal gå. Hvor kort det skal vare. Hvem det passerer gjennom. Det er et spørsmål om hvor jeg er. Om hvem jeg ser se. Hva ser de? Det står alltid noen der og ser. Og en av dem må være meg. Men jeg har så vondt for det: jeg vil gå. Eller jeg er der ikke lenger. Det ene ordet hekter seg på det andre, og helt andre steder trer fram. Det kan også være en form for frihet.



__________________________________
31.03.05, nypoesi.net