Peter Waterhouse: Tre dikt

Peter Waterhouse (f. 1956), østerriksk-engelsk lyriker bosatt i Wien. Diktene «Vi blinde gjerder» og «Ingen» er hentet fra samlingen Menz (Droschl 1984); «Spasertur som himmelkunst» er fra passim (Rowohlt 1986). Gjendiktet av Arild Vange (f. 1955), forfatter og oversetter.


Vi blinde gjerder

Du sier: Min venting er språk. Jeg hører deg
ikke. Et ark papir skiller oss. Kirsebærne blir mørke. Ingen
vil følge dem. Sitter en av oss imellom? Vi
utveksler hilsener. Stor frukt sperrer munnene opp. Fluene
rengjør vingene. Blinde gjerder er vi: Seende
til begge sider.

Hvem lakkerer altså anstaltenes porter, hvem forstår
distinksjonene og styrer de store kjøretøyene frem til
forgylte paver? Kjenner ikke de tolvøyde fluene alle veier
fra før? Men vi er blinde.

Etter alt regnet er skråningene våte. Vi
sklir. Det finnes ingen daler. Jeg havner
på andre åkre. Svarttroster ser på hverandre. En av dem
er jeg. Naturligvis: Vi er ikke fugler. Vi
kvitrer. Det andre er sorg.

Og vokser sneglene, håret, vokser
byene, fingrene? Ja. Ingenting vokser. Du
sammenligner ikke. Slik er vår utålmodighets
felles form.




Ingen

Når døden kom, fylte alle hendene
med kirsebær: Vi presser det røde frem, det drypper
ned fra hendene. Alle sa: Men
døden er utenfor. Men innenfor er vi (underveis
på den indre omvei). Inn i stillheten
ble det spurt: Hvem snakker? Den hørende er alltid
den ytre (på ytre veier går en slik en). Å, hvor dypt inne
jeg er. Er du også på sammenlignbart
sted? Noen sier: Alle sitter i håndens
indre. Den skrivende forlenger seg selv skriftlig. Hvorfor? Slik at ingen
skal høre. Ingen eller herr Ingen. Aldri
har vi sett en bedre forskjell. Ofte
drar de reisende gjennom tunneler. I andre enden
kommer de sørgende til syne (såkalte reisende på dunkle omveier). Hver
      tåre
er lysere enn hvilken sol? Ja, vi er innenfor. Vi
presser oss frem: God dag svarte sol på omvei. Slik
snakker sjåførene. De reisende bak: De trekkes
mot et lys, reisende og sørgende. Flere
sier: God dag landskap. Når verden
presses, ut av tunnellene reiser
menneskene. Eller: De indre reiser ut. Det
ville vi like å skrive. Når døden kom
hadde vi fulle hender. Vi lever mellom
våre egne gester. Innenfor? Men gestene er
utenfor. Musikerne spiller ved hjelp av gester: Derfor
instrumenter. I munnen på musikerne:
Kirsebærne. Den slags så vi når døden kom. Hvem
kom? Ingen. Eller herr Ingen. Vi er ikke
ensomme.




Spasertur som himmelkunst

God dag kunst: Slik må man begynne. Hvorfor? Når vi hilser
forblir overgangene synlige. Grunnlaget for vår hilsen vil si:
Det finnes bare overganger, den gode verden er et eneste stort:
God dag, og kommer over
som ting (for det første: Maisplanten er en eneste stor hilsen
slik den vokser oppover; for det andre: Tregulvet er en eneste stor god dag
nedenfra; for det tredje viser til for det fjerde
man kan telle det alt sammen) og
også den stumme natten finnes (brenner på sitt vis
i øynene, suser i ørene
gjør vår pust så svart). Grunnlaget for natten vil si:
Det finnes bare underganger. Den løsnedes gange uten hilsen
ned i dypet - fordømte dyp. Vi
er ikke dype, vår egen avgrunn vil si fot
når vi står på hodet kaster vi denne avgrunnen retning guder
tærne ti engler og hver engel sier:
God dag kunsten å stå på hodet. Stå på hodet og stå på bena sammen vil si:
Vi er oppe, vi er i den høyeste himmel
på vår hilsen kjenner alle vår himmel: Et lyst Europa
menes kan hende, skybevegelse, øyebevegelse
synlig over våre hoder er den langveisfarende gode dag
som vi forvandler, forvandlingen lyder noen ganger:
God dag kunst. Hvor er vi? Vi er langt oppe og
langveisfarende. Vi er ikke langt nok oppe, men
vi er det brennende, det susende, den svarte pusten
i den gode overgang. Å gå vil si: Grunnlag, Europa, vid forvandling og himmel i ett
vi er spaserturens kunstnere, verdt å hilse på.



__________________________________
01.04.03, nypoesi.net