Bruce Andrews

Bruce Andrews har en rekke utgivelser bak seg siden debuten i 1973, blant dem Give ’Em Enough Rope (1987), I Don’t Have Any Paper So Shut Up (Or, Social Romanticism)(1992) og Lip Service (2001). I perioden 1978–1981 redigerte han også tidsskriftet L=A=N=G=U=A=G=E sammen med Charles Bernstein.

«Poesi som forklaring, poesi som praksis» er oversatt av Paal Bjelke Andersen på grunnlag av «Poetry as Explanation, Poetry as Praxis», i The Politics of Poetic Form (Roof Books, New York, 1990). Oversettelsen publiseres med velvillig tillatelse fra forfatteren.

Poesi som forklaring, poesi som praksis

O, the vilest are destined for rewards
and the best stand gaping
mouths wide before an empty simalcrum,
The narrative alone makes me gloomy,
and the rich conduct their business on their heads.
– Marcabru, Provence 1100-tallet, oversatt av Blackburn

Som utgangspunkt for bemerkningene mine om politikk & radikalisme i nyere litteratur, kommer jeg til å benytte meg av de to antologiene med den typen poesi Charles Bernstein & jeg fokuserte på da vi redigerte L=A=N=G=U=A=G=E og The L=A=N=G=U=A=G=E Book (Southern Illinois University Press, 1984): Douglass Messerli (red.), "Language" Poetries (New Directions, 1987) & Ron Silliman (red.), In The American Tree (National Foundation, 1986).
Jeg prøver alltid å omorganisere livet mitt. Og jeg prøver alltid å omorganisere verden – ord som skriver skrivingens politikk. Ikke-forståelse er undertittelen.

Jeg blir utålmodig
Konvensjonelt sett ville radikale motytringer & «politikk» i skrivingen måles i form av kommunikasjon & konkrete effekter på et publikum. Noe som enten vil si et direkte forsøk på makttildeling eller mobilisering – rettet mot eksisterende identiteter – eller mot representasjonen av ytre forhold, vanligvis på en saksorientert måte. Såkalt «progressiv litteratur». De vanlige antakelsene om uformidlet kommunikasjon, å gi «stemme» til «individuell» «erfaring», mediets (språkets) gjennomsiktighet, instrumentaliseringen av språket, pluralisme osv. roter til dette prosjektet. Men mer grunnleggende: en slik konvensjonell progressiv litteratur er ikke i stand til selv å undersøke skrivingen & dens medium, språket. Dessuten innebærer dette, i en tid hvor reproduksjonen av det sosiale status quo er mer & mer avhengig av ideologi & språk (språket i ideologien & ideologien i språket), at den egentlig ikke kan gjøre krav på å forstå og/eller utfordre den sosiale helhetens natur; den kan ikke være politisk på denne vesentlige måten.
Et ønske om en sosial, politisk dimensjon i skrivingen – som omfatter en vektlegging av offentligheten, av felles goder, av generell forståelse & forandring – går på tvers av en generell interesse for språket som medium: for vilkårene for dets meningsdannelser, signifikans eller verdi, & betydning. Det sosiales ingeniører – behovet for å se samfunnet som et hele. Dette har, de siste årene, i og med dette arbeidet, medført at skrivingen har blitt oppfattet som politikk, ikke som en skriving om politikk. Man spør seg: hva er det politiske inne i verket, inne i dets arbeid? Heller enn å være instrumentalisert eller instrumentaliserende, er dette en mer aktivt forklarende poetisk skrivepraksis. En som utforsker mulighetene for mening, for å «gjennomskue»: verker som stiller prosessen språket «arbeider» gjennom i forgrunnen & som trekker inn den historien & konteksten som er nødvendig for at teksten skal bli forstått på en mer gjennomgripende måte, ved at den flytter disse byggesteinene & menings- & betydningsgrensene inn i teksten igjen & skaper en større distanse gjennom å plassere dem inne i det interne kretsløpet.
Forklaringen fester seg til skriften selv – lokaliserer arbeidet i relasjon til dets sosiale materiale: til hva den håndterer, motstår, karakteriserer. Den leser utsiden, ikke bare seg selv. Den forsøker ikke å være selvforklarende på en formalistisk, prosessorientert måte, lukket inne i sitt eget atskilte rike. Den er selv en tolkning. Den er et svar, en produksjon som finner sted innenfor en større reproduksjonskontekst. Og det er denne refleksiviten vi burde være på utkikk etter – et sosialt slag, som oppstår gjennom metode (i skrivingen og lesningen) – ikke (bare) gjennom «innhold». Metode som Forskrift – som stiller opp problemer, lokker fram lesning.
Ingenting går ubemerket hen. Grenser lokaliseres ikke før de flyttes. Å omskrive det sosiale korpuset – som en korpusoverført transaksjon: å skrive i gang en «lesende kropp» som er mer & mer uttalt sosial. Blottlegge strukturen, avvise fakta som ikke-selvsagte. En V-effekt, å bekjempe det opplagte; å skille seg ut = å gjøre opprør; mot-legemliggjøring, med våre «hjerners papirprosjektiler». Alt dette peker mot et blikk på språket som medium – i to henseender: for det første som tegnsystem; for det andre som diskurs eller ideologi. Konsentriske sirkler, den ene inne i den andre. Likevel, i begge tilfeller det samme hensynet: la være å undertrykke den aktive konstruksjonen, dannelsen av mening, dannelsen av betydning – sosial betydning.
Det første vi støter på er språket betraktet i formelle termer: tegnet. En «direkte behandling» av tingen er ikke mulig, bortsett fra språkets «ting». Krystallinsk renhet – eller gjennomsiktighet – finner man ikke i ordene. Dette klassiske idealet er en illusjon – en som anbefaler at vi undertrykker p roduksjonsprosessen eller vender blikket bort fra den. Et annet alternativ ville være å konfrontere språkets medium – slik kunne vi muligens få en poesi som er en lesning som erkjenner, eller går i møte med at dens materielle forutsetning er en omskriving av språket. Å så tvil om enhver «naturlig» virkelighetskonstruksjon. Ikke bare ved å artikulere gapet mellom tegnet & dets referanse – eller å dramatisere dette gapet ved å unngå mening i det hele tatt – men ved å framvise en mer systematisk forståelse av språket som et system & spill mellom forskjeller, med sine egne funksjonsregler. Radikal praksis – på dette nivået, eller innenfor denne første konsentriske sirkelen – involverer her det formelle ritualets strenghet, en lekende utroskap, en viss uleselighet innenfor det leselige: en uendeliggjøring, en overflod, en perpetuum mobile, en overskridelse.

Overalt over oss alle
Det er på tide å skitne til hendene. Å hausse opp formen har sine begrensninger – & likeledes å ontologisere det arbitrære. Eller å ta ting ut av kontekst for å framheve dem. Ved å bevege oss så grundig inne i – eller gå oss vill i – overflaten, står vi i fare for å komme bort fra et mer sosialt grep om korpuset av ord & assosiasjoner & henvendelser. De forskjellene som gjelder er ikke kun betegnelsens, ikke kun semiotikkens – (men særlig de kommer til å gjelde i denne typen poesi – til forskjell fra alle dagens ikke-radikale uttrykksmåter). Arbeid derfor i retning av utsiden, gjennom & bortenfor tegnets interne prosesser û ved å gå ut over prosjektet med å stadig plukke fra hverandre og vente på Lille Trille... – (samfunnet setter tross alt en stopper for uendelig fritt spill, uansett om vi gjør det eller ikke). Og også ved å bevege seg ut over det konvensjonelle readymade-redskapet subjektet utgjør. Ekstatisk, i den grunnleggende betydningen: å se seg selv stå utenfor seg selv. Kroppens sted er sosial, satt i tiden – sosialt mettet: leserens kropp (den potensielle kroppen til en potensiell leser) & meningens korpus, de tilgjengelige materialene vi skaper betydning av. Det finnes en Utside = Kontekst. «Ytre instanser» kan ignoreres; men de kan ikke forstås ved at man ignorerer dem. Ikke engang selvstendigheten er selvstendig. Vi kan altså ta vår velutviklede følsomhet for tegn & vårt begjær etter å rote dem til & utsette dem for en sosial dialog, for nettverk av mening forstått som tvers igjennom sosialisert, for spørsmål omkring dannelsen av subjektet (Lesing som Skriving & Skriving som Lesing): dannelsen av amerikanere – dannelsen av meg & mitt – av du, deg & oss.
Mediet vårt er ikke et stilens lager; det er måten tegnene allerede har blitt ordnet til sosiale koder på, til meningsdannelse- & mediering (eller overskudd), de sosiale kodene som binder & medierer. For å argumentere: hvordan meningen reguleres tilsvarer hvordan det sosiale korpuset skrives – lokalt, nasjonalt, globalt (& til og med intergalaktisk?). Og som bakteppe: meningen har blitt relokalisert i fikserte modi – overført til innelukkethet & sosial styring, lydig mot politisering / disiplin / stat / stabilitet / makt / selvregulering. (Dette gjør det enklere å arbeide med det mer ortodokse marxister ville avfeid som «språklige overdrivelser» – så lenge språket blir sett på som et nettverk av «betydninger», så vel som & ikke bare, et spill av tegn. Dessuten finner enhver varig sosial endring & transformering av sosiale verdier sted «i betydningen» & «over betydningen» samtidig.)
Å konfrontere – eller kjenne igjen – en sosial horisont, en grensetilstand eller et «felt av aktiviteter» & et felt av suverenitet. Et overgripende korpus av betydning: ikke en dypere, men en videre betydning, innenfor en tilnærmet total kontekst for dens opprettholdelse eller strukturering – bundet inn i det muliges tvingende sosiale grenser, det akseptabelt mulige & passende. (Når alt kommer til alt virker det sosiale feltet mer & mer pumpa opp, rusa på ambisjoner om å skape en total orden & sosial anstendighet på et både nasjonalt og globalt nivå – subjekter & grupper mer & mer gjeldsbundet til et utenforliggende «system», en sosialt konstruert horisont – som blir mørkere.)
Språket bærer hver og ens kontekst, eller preg. Her, midt i det personifiserte upersonlige står det en personlighet. Og det samme gjør ladete biter av mening. Men for å forstå deres form – tegnet & subjektets kurs & krumspring – må vi støpe dem om & omplassere dem: som funksjoner av det betydningsfeltet de opererer i. Heller enn å sitte tilbakelent & hjelpeløst se på mens de bidrar til denne kontekstens makt & stabilitet, er dette et konstruksjonsraseri – å skape den formen som virkelig setter spørsmålstegn ved samfunnets egen form.
Bortenfor den selvstendighet vi liker å tillegge språket, uansett hvilken, finnes det en utside: et organisert & mektig nettverk; et sett av prioriteringer & praksiser, av eksklusjoner & forsømmelser, av markedsføringer & publiseringer – som maktrelasjonene i samfunnet organiserer på en viss måte. Den prosessen betydningen oppstår gjennom er med andre ord sosialt styrt – iscenesatt som diskurs & rustet til ideologi. Der bygene av tegn & avvikende personligheter tilvirkes som gode manerer, gjenkjennelig normal opptreden, beroligende & typiske manøvrer. Settet av maktrelasjoner bak ideologien innehar praktiskhet, vekt & maskineri; dets investeringer har «slått rot». Dets apparat forankrer & styrer meningen. Det fordeler & former nytten. Og dette maktspillet, der de dominerende sosiale formene øver press tilbake på individet, trenger inn i enhver dialog vi fostrer mellom lesingen & skrivingen.
Det frie spillet møter sin nemesis: en som hele tiden har sittet på huk i skyggene bak det. Tegnsystemet (råmaterialet vårt) koreograferes av ytringer & diskurs – en regulerende anonymitet. En ytre kontekst begrenser & disiplinerer & naturaliserer; den nåler fast meninger; den posisjonerer identiteter, setter grenser for innholdet & tiltalens felt – slik at en tekst, uansett hvilken formell selvstendighet vi inngir den, også legemliggjør & impliserer en sosial metning. Innholdet beordrer at ordningen blir innhold.
Denne avgrensningen bestemmer ikke alle detaljene. «Mening» ser ut til å styre seg selv, i henhold til visse regler & innenfor visse grenser – ikke så synbart tvingende, ikke så påtrengende «ufri». Men den vanlige romantiske oppfatningen av subjektets vektløshet & selvkontroll har urovekkende paralleller med en antatt selvkontrollerende & vektløs tegnformalisme. Begge ignorerer den ytre sosiale konteksten & dets nettverk av maktrelasjoner.
Dette korpuset av betydning & ideologi arbeider for sosialisering. Det behandler mening på samme måte som det behandler individer: det gjør hva som helst du tok for å være din egen betydning til et «subjekt», et kontrollsenter. Det som vanligvis feires som det individuelle konstruerer den som et underholdssystem for seg selv: det vil si, gjennom interpellasjon, underkastelse, innrullering eller rekruttering – et tilbud om motivasjon – der samfunnet selger seg selv til sine egne produkter, oppretter & gjenoppretter sine betydningsbærere, sine (angivelig frie) mottakere. Sosialiseringen fungerer ved hjelp av en slik navngiving – & lesning – samfunnet leser sine undersåtter til lyset, til handling: en inkorporering, innovervending, overvåkning & fortæring. I henhold til reglene skriver de kroppene våre – når vi snakker i henhold til reglene. Og jeg kan ikke høre «dominert» uten å høre «denominert».
Men vitnemålet er aldri fullstendig, det strekker seg alltid etter mer. Flosklene er som sumpmarker man helst vil trekke seg tilbake fra; eller som man trekker seg tilbake fra for som tilskuer å få en bedre utsikt. Ikke for å stå & glo, men for å kontekstualisere. Ikke for å hylle identiteten, men for å kjenne igjen dens stereotypier & avgrensning: hvordan den stilles opp & posisjoneres innenfor en såkalt «dårlig helhet». For hvis systemet går god for individer & individuelle legemliggjøringer av mening, kan skrivingen (som lesing) gå god for systemet & bidra til at det settes spørsmålstegn ved det sosiale selvet. Betydningen & subjektet kan skakes & støpes om – det lesende subjektet & forfatteren som leser – i lys av den størst mulige sosiale helheten en handling kan opptre i. Og slik kan lesingen komme til å påkalle en annerledes framtid: ved å få distanse til tegnet & få distanse til identiteten, til hvordan disse produseres; ved å lese om den lesningen et sosialt status quo lar oss gjennomgå.

Skriving som lesing
Ting endrer seg ikke raskt nok. Vi kveles av begrensningene vi er så innvevd i, så blinde: ikke bare overfor betegnelsens begrensninger, men også overfor sosiale begrensninger. Det holder ikke med påstander; påstander mislykkes. Uansett hvor mye de hyller den såkalte «meningsproduktiviteten» vil de med sikkerhet mislykkes i å artikulere den prosessen betydning (eller forventninger om betydning & ideologi) produseres gjennom. Og den artikulasjonen må være til stede – & politiseringen også. En politikk – på en & samme gang – for både Tegnet & Den sosiale konteksten.
Skrivingen kan gjenkjenne sin sosiale grunn ved å utfordre dens fundament, dens institusjonalisering. – Radikalisme som analytisk. Og hvis radikalt skrivearbeid medfører en selvransakelse, en «hermeneusis av seg selv og sin egen virksomhet,» må denne strekke seg like langt som den sosiale sfærens eget arbeid. Ikke bare for å utfordre det «normale» språkets lineære aggressivitet & skråsikkerhet ved hjelp av symboler & doble betydninger; men for å utfordre prosessene eller omdreiningspunktene som avleverer begge betydningene (i enhver dublering, & i alle disse henførte ironier & tvetydigheter). Ikke bare for å ta det eksisterende apparatet for gitt i den hensikt å presse gjennom ulike gruppeinteresser eller uttrykksbehov. Snarere for å gjøre maskineriets grenser & normer & virkemåter så synlige som mulig. For å vise hvordan betydningen & meningens muligheter konstrueres; for å sette mulighetenes grenser i forgrunnen – & våre mulige liv; for å skape umulighet.
Definer forståelse som noe annet enn konsumpsjon. (Annet enn.[Other then.]) Da blir det å politisere: en radikal lesing inkorporert i skrivingen. En skriving som selv er en «vill lesing» oppfordrer til vill lesing. Lesingen er et svar, er en dialog med betydningens paradigmer – med retorikken (som er en feillesing i skrivingen selv): «Vi har blitt feillest!» Jobben er å bevege seg bortenfor disse normene & grensene, å lese dem baklengs, å tilby en annerledes lysbrytning i omstendighetene. La oss få status quo til å lese seg selv inn i karantene, utskjelt, oppløst & avbrutt.
Skrivingen er ikke svar skyldig. Men omstendighetene tvinger fram et svar.
Radikal skriving forklarer. Når det gjelder ordene er det ingenting å forklare. Skrivingen gjør forklaringen overflødig fordi den er forklaring. Den plasserer forsiktig ut ord innenfor en ytre sosial verdens horisont. Hvordan skape det adekvate; hvordan være «tro mot formen»? Ved å tvinge fram en praksis – iverksette språkets krav om forskrifter; om det Anti-åpenbare. Ved å aktivt presse det «forskjellenes nettverk» som finnes i skrivingen selv. Hvordan blottlegge & avkle den sosiale verdenen: ved å bevege seg utover gjennom disse mer & mer vidtfavnende lagene & konsentriske sirklene av forståelighet. Gjennom en skriving som mot-blokkerer, eller mot-maskerer; som politiserer ved å omgruppere sin innblanding i, sine krysningspunkter med, en kjede av historiske relasjoner – det vil si, kontingente sosiale relasjoner, et maktens byggverk – som ellers skulle «herske uavbrutt» over det. Det skriver om sitt eget materiale – i dette tilfellet: samfunnets råmateriale, en samling av praksiser & bekjennelser & benektelser styrt av diskursen. Ved å hisse opp, gjennom en mer encyklopedisk kartlegging – av sosiale grenser, sirklende rundt betegnelsens grenser. Ikke ved å trenge «dypere» enn noen andre –(denne personaliserte forfengelighet)– men ved å prøve, omprøve, overprøve & avprøve konteksten. Ved å synliggjøre sosiale prosesser; ved å oppheve rettigheter; ved å tenne utenkeligheten. Denne skrivingen er for Den sosiale konteksten det Forskriften er for Forklaringen.

Horisont
Å være refleksiv er å forestille seg: å forestille seg hvor detaljene kan lede. Og skrivingen kan være selvrefleksiv – men på et sosialt nivå, hvor skalaen & konteksten er total. Kontekstualisering som totalisering: som konsentrisk sirkling, lydende eller støyende, horisontskapende. Å «horisontskape» – som et verb, et infinitiv – vil si å gripe det som intensjonen & begjærets livgivende trykk (eller konstruksjoner & arrangementer) i utgangspunktet gis, støter mot, står ansikt til ansikt med. (Dette er begjærets skjulte «ansikt».) Dette feltet omfatter hele den overgripende sosiale korpusen, de omstridte hegemoniene på kartet, helheten som trenger endring, en totalitet som ligger tett opptil det «falske»: ikke «alt», ikke statistikk, ikke de «usen lyspunktene», men et system.
Ved hjelp av sine egne mekanismer kan skrivingen tilby et mer intimt grep om denne totaliteten: ved å strekke den kontekstuelle horisonten man kan forestille seg at mening & betydning produseres & realiseres innenfor lengst mulig. Selv om denne horisonten hyller seg selv for sin åpenhet tviler jeg på at vi kan lokalisere dens grenser uten å utfordre dem, uten et forsøk på å stille opp noe utenfor. Horisonten er betydning & hvordan den er organisert: et normativt system, ideologiske rammer for erfaringen, et sosialt byggverk av bevissthet & handling, av ønsker & vilje. Og vi kan bli oppmerksomme på dette ved å sondere dets grenser: ytterkantene, ikke «margene»; «randen». Prøve ut horisontene – for å skape en opprørt totalitet, ikke en beroliget. Konteksten trenger en strid: & slik kontekstualiserer skrivingen idet den bestrider grensene – som består av bindinger & begrensninger av lojalitet, verdier, normal forståelighet. ‘Uforståelighet’ – hinsides grensene.
Språkspillet som handling kan minne om en uendelighet, en grunnleggende åpenhet; men avgrensninger finner sted utenfor det – innenfor vedtatte rammer for persepsjon & kognisjon & følelse. Poetisk arbeid kan ta i tu med denne institusjonen: paradigmet for diskurs & ideologi, for en meningsfylde som er sosialt organisert eller sosialt kodet, akkurat som et tegn: som en sosial korpus bestående av det usagte, som (lik en membran) bærer alt som blir sagt – det etablertes strategiske prosjekt: å allerede ha tatt betydningen i besittelse & allerede ha tatt den i bruk.
Vi møter riktignok konkurrerende ideologier; det er tross alt ikke så monolittisk på utsiden. Men inne i alt dette rotet finnes det en dominerende verdikonstellasjon – vinnende lag & tapende lag; et dominerende hegemoni som støtter opp om status quo. Ved å saumfare denne helt ned på konstruksjonsnivået – kjelleren, der grovarbeiderne befinner seg – finner skrivingen åpninger, lekkasjer, svake punkter. Den tilbyr et indre sted – inne i diskursen, inne i ideologien – hvor grensene & blindpunktene i våre egne program, våre egne livsformer kan lyssettes. Slik at diskursen & språkets autonomi, stilt ansikt til ansikt med skrivingens forskjeller, ikke i like stor grad risikerer å ligne selvisolasjon. Det som løser opp denne autonomien er bruken. Og hvis betydning er bruk så er omorganiseringen av etablerte meninger også en omkoreografering av bruken & av naturligheten & av normativ eller ideologisk autoritet.
Det ytre systemet er ikke bare struktur uten rom for praksis. Det skjæres på kryss & tvers av stridigheter, ting som ikke kan systematiseres. Det er ustabilt. Det er åpent for endringer, for skifter. Konteksten er en sosial korpus & slik sett kan den bevege seg. Men den beveger seg ofte på en totaliserende måte: for stadig å suge ut flere & flere av det sosiale livets områder – for å gi dem form, stramme grepet, få dem til å arbeide i et overgripende prosjekt som har til hensikt å reprodusere status quo & få dette til å se naturlig & uomgjengelig ut. Vi ble ikke spurt & ingen fortalte oss noe.
Ideologien & Diskursen danner et Maskineri, et Apparat med faste regler; en kollektiv referanseramme dannet av sosiale praksiser som igjen former en korpus eller sosial struktur av mening, en bemyndiget konfigurasjon av krefter med egne pålegg. Ved å peke utover kan poesien fungere eller tjene som en forklaring inne i denne organismen av restriksjoner & direktiver: ved å avvike fra restriksjonene ved å omdanne direktivene. De sosiale reglene den konfronterer er så vel Negative (restriksjoner, regler som sier ‘nei’, som begrenser) som Positive (konstituerende eller konstruktive regler, regler som definerer identiteten & begjærets selve natur – som offisielle spilleregler som gjør oss til det vi er før vi i det hele tatt har oppdaget restriksjonene: sosialiserende regler). Begjæret har regler som disse – & regler liker å la seg fylle av begjær.

Metode
Da vi redigerte L=A=N=G=U=A=G=E sa vi at vi «la vekt på sider ved skrivingen som primært retter oppmerksomheten mot språket og måter å danne mening på som verken tar vokabular, grammatikk, prosess, form, syntaks, program eller emne for gitt.» Og denne vegringen mot å ta ting for gitt kan i sin tur stille en direkte utfordring til sosiale normer hva gjelder vokabular, grammatikk, prosess, form, syntaks, program & emne.
Skrivingens metode konfronterer de mål & metoder den etablerte betydningen & meningen hersker gjennom: en allegori – (eller kommer vi til å bli kalt «Metodistpoeter» nå?). Form & innhold folder seg ut inne i – det vil si, er valgmuligheter inne i – metoden, på en total skala. Og skrivingens (sosiale) metode er dens politikk, dens forklaring, siden «framtiden» på et eller annet vis omfattes av hvordan lesingen gjenkaller konvensjonene. Ved lydighet eller ulydighet overfor autoriteten. & ved at skrivingen kan være prefigurativ i sin konstruerthet på ulike nivåer, innen ulike arenaer: semiosis, dialog, hegemoniske motsetninger. Å utvide de sosiale mulighetenes sfære: ikke bare ved å legemliggjøre drømmer, men ved å kartlegge grenser – det mulige omdirigert gjennom det umulige – ved hjelp av oppsplitting, ved å omforme metodene som får språkets betydninger & verdi til å hvile på tegnets arbitrære funksjoner, men også på ideologiens & maktens systematisk formende arbeid. En omsluttende metode.
Konfrontert med tvingende regler eller mønstre – ideologiens negative ansikt – kan skrivingen svare med en drastisk åpenhet. Her defineres en åpen horisont, dynamisk, ved at den umiddelbare betydningen svikter – til og med overgiver seg – noe som igjen innebærer en svikt i denne negative maktens mekanismer. Å se etter – & skape – problemer. Å åpne opp nye relasjoner ved hjelp av vanvittige kollisjoner – blottlegge verktøyene, men denne gangen dreier det seg om mer sosiale verktøy, keiseren uten klær.
Det er som om den etablerte ordningen prøver å sy seg selv sammen – til permanent stabilitet – & å sy inn oss & meningene våre samtidig. Men hvis den sosiale ordningen både konstruerer & bryter oss opp, så både konstruerer & bryter vi opp denne sosiale ordningen. Og lå det romantikk i hvordan tegnets knapt opprettholdte koherens ble hyllet, kan det samme være sant sosialt sett. Skrivingens metode kan med andre ord antyde en sosial ubestemmelighet, en mangel på holdbare sømmer. Tynne kutt: syntaktiske blink, fakta en bloc, kretsbrudd hvor bruddet gjengjelder, syntaksen som et «demolition derby». Denne forflytningen eller sosiale ubalansen har verdi utover forstyrrelsen. Den er mer enn en invitasjon til en egotripp for indignerte poeter. I stedet tilbyr den en veiledning hvor de utenforliggende tingene ikke henger sammen – en tilstand som ikke lar seg sy sammen: hvor normene motsies & hvor du kan oppdage at de nettopp derfor kan motsies, rommet for lesing blomstrer.
Men ideologien fungerer også på en positiv måte, som en form for positiv kraft: som konstruerer identitetene våre, virker for identifikasjonen vår, troskapsløftene våre. Hvis identifikasjonen bygges inn i subjektets form – slik at dets positive meninger allerede er overproduserte – så vil det ikke holde med «subjekter som sier sin mening» «autentisk». Begripelighetens generelle form trenger nye rammer, ny iscenesettelse, å bli gjeninnsatt i en «før-begripelig» kontekst – for at dens konstruerte karakter skal avsløres; avsløres ved kritikk, ved avmytologisering. Hvis ikke vil dens tilsynelatende umiddelbarhet dupere oss: mangelen på avstand er en slags avstengning.
En aktiv dramatisering av denne sosialiseringen – gjennom det skrivingen gjør med sin egen lesning & sin egen lesbarhet – viser fram denne prosessen. Ved å detonere denne identifiseringsimpulsen kommer vi nærmere en fullstendig sosial refleksivitet. Spørsmål & tvil undergraver et eksteriør som nå har smigret seg vei innenfor. For den eneste mulige umiddelbarheten er en henvendelsens umiddelbarhet, lesere som «tar til motmæle», der avstandene skrivingen skaper framstår som gjestfrihet.
Det som trengs er skrivingen som mot-lesing – det vil si, som mot-sosialisering. Å sette denne sosiale produktiviteten i bevegelse: den prosessen hvor betydning konstrueres for andre (& for oss selv som andre). Å remotivere & politisere den identitetsskapende prosessen for leseren; å gjøre det mulig å befinne seg mindre i eksil blant våre egne ord – ordene vi leser når vi skriver. Både negativt (i konfrontasjon med restriktive & begrensende regler) – & positivt (ved å remotivere begjærene som positive eller konstituerende regler produserer). [Provisorisk – hvis vi bruker distinksjonen mellom metonymi & metafor – ser det ut til at begrensningenes overraskelser & omgåelsene av negativ makt vil være lettest å øyne på det metonymiske nivået; mens begjærets spenninger – «dybdeinnholdet», vertikalitet, metafor – vil framstå som omstøpninger av motivet, av den positive maktens «hvorfor». En forestilling om en metodens allegori vil tilby en tenkemåte for den radikale poesiens arbeid nettopp på denne positive, metaforiske fronten.]
Ikke bare tegnets mekanismer, men også betydningen & ideologiens mekanismer inngår i hvordan den sosiale orden definerer seg selv. Og begge disse apektene kan det stilles spørsmål ved – innenfor en motkultur eller et mothegemoni som omfatter både den som leser & den som skriver – slik at en annerledes & mer global henvendelsesform kan antydes: av poesiens sosiale skala & sosiale metode slik den rematerialiserer & rekonstruerer språket (som både tegn & kontekst). En skriving som på denne måten offentlig-gjør, som publiserer sin egen vei inn i den offentlige sfæren, kan fostre en slik erkjennelse av systemet, av hva vi går i møte: en erkjennelse som befinner seg ved den sosiale leseevnens grunn; en sosial forståelse eller fullstendig omslutning & en maksimering av at vi trenger å posisjonere vår egen praksis & se med nye øyne på den sosiale kontrakten. Dette er «intelligensens» metode, slik Bakhtin definerte den: «en dialog med ens egen framtid og en henvendelse til den ytre verden.» Og hvis skrivingen kan antyde en slik framtid, så vil denne framtiden tjene som dens radikale forskrift.

__________________
Publisert 26.06.03