Ny Poesi presenterer akademiske arbeider
Er det noen som leser poesi på universitetene? Her i Norge er det et spørsmål som umiddelbart får en
til å tenke på Jan Erik Vold, som i årevis har hevdet at akademikerne lar poesien i stikken.
Det kan godt tenkes at han langt på vei har rett i sin kritikk. Men det finnes da noen
akademikere der ute – eller kanskje snarere der inne på universitetskottene – som leser poesi?
Problemet er vel først og fremst at den akademiske diskursen i så liten grad er en del av den offentlige
litterære diskursen. Skillelinjene blir for skarpe, og det er en tendens til at den akademiske
avhandlingen blir et internt anliggende, ikke en begivenhet for offentligheten. Dette ønsker Ny Poesi –
i all beskjedenhet – å gjøre noe med. Derfor vil vi presentere en serie med interessante nye akademiske
poesilesninger.
____________
Sissel Furuseth: Gunvor Hofmo og skriftstemmen
Vi er stolte av å kunne presentere en ansporende artikkel om Hofmos skriftstemme, med utgangspunkt i
den hittil første doktoravhandlingen om Hofmos lyrikk: «Mellom stemme og skrift. En studie
i Gunvor Hofmos versifikasjon» (NTNU 2003). Sissel Furuseth, f. 1971, er ansatt som
førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved NTNU i Trondheim.
Last ned artikkelen som PDF-fil (128 kB).
__________________________________
Anne Borup: «Den danske modernismekonstruktion:
Ud af modernismen – ind i litteraturen»
Artikkelen vi presenterer her vil kunne være av interesse for alle som har merket seg debatten om enkeltdikt som ble innledet av Ingunn Økland i en kommentar til Steinar Opstads antologi Og sannheten kom som et dikt i høst: «Mens diktsamlingen dør, lever diktet videre» (Aftenposten). Ingunn Økland tar her utgangspunkt i Opstads påpekning av at det er «påfallende hvor vanskelig det er å plukke ut enkeltdikt fra samlingene, uten å rokke ved ‘verket’ i en eller annen forstand». Opstads observasjon av tendensen til konseptualisering i samtidspoesien er presis, hevder Økland, samtidig som hun fraråder en «videre satsing på denne verksorienterte posisjonen». Ifølge Økland dannes poesihistorien av «enkeltstående lykketreff, ikke en serie gjennomtenkte konsepter». Dermed hevder Økland en posisjon som ligger godt innenfor rammene av den nykritiske autonomiestetikken, som gjennom sin nærlesningsstrategi gjør enkeltdiktet synonymt med verket. Dette har vært et lite problematisert premiss i det Borup kaller den danske «modernismekonstruksjonen» – som det ikke er vanskelig å finne gyldighet for også i Norge. Noe som igjen har ført til at resepsjonen ikke har vært på høyde med det som har skjedd i poesien siden sekstitallet, ifølge Borup: Fokuset på enkeltdiktet har gjort diklesning, forskning og formidling antologisk, og det blir et problem for den poesi som ikke kan analyseres som det ‘modernistiske’ digt:
Hvad stiller man op med serielle eller episke langdigte, komplekse, kybernetisk styrede digtkredse, lange serier af spontanstyret skrift, åbne uafsluttede former, labyrintiske digtbøger bestående af heterogene former, collager og cut-ups, sammenhængende skriftforløb uden begyndelse eller slutning, for ikke at tale om billeddigte, nonsensdigte, rim og remser, lydpoesi og alle de andre genrehybrider, som myldrer frem fra midten af 60’erne? Man lader dem være. Eller læser dem ud af deres kontekstuelle sammenhæng ind i modernismen (...) og vurderer dem ud fra modernistiske værdikriterier. Kunsten i ‘det åbne felt’ arbejder ikke med særlige poetik- og kritikgenre. Poesien holdes åben for mange diskurser med forskelligt indhold. Politisk kritik, kultur-, kunst- og litteraturkritik, kritik af den litterære institution, sprogfilosofiske og poetologiske refleksioner, æstetikbetragtninger, kommentarer til traditionen, filosofi- og metafysikdiskussioner finder vej og blander sig med dagbogsnotater og et mere ‘traditionelt’ poetisk indhold i nye, ureglementerede og urene former. Det er en digtning, der afstår fra begrebet om intentionalitet; man søger ikke at skabe overensstemmelse mellem indre og ydre, og man afviser forestillingen om samtidsstemte eller aktuelle genrer og former. Digterne insisterer på materialeholdningen og finder at alle former og teknikker står til rådighed samtidigt; poesien og kunsten i ‘det åbne felt’ opstår ganske ofte i mødet mellem tilfælde og tilfældighed. Den form for opbrudslitteratur bliver et problem snarere end en udfordring for en litteraturkritik og -formidling, som er øvet i læsning af det ‘rene’ modernistiske digt.
Redaksjonen i Ny Poesi kan bare istemme Anne Borups oppfordring i den artikkelen som her publiseres: «Det er på
høje tid, at forskningen og formidlingen indhenter det forsømte og generobrer litteraturen i hele sin brede og
brogede mangfoldighed.»
Anne Borup, f. 1959, er ansatt ved Syddanske Universitet og anmelder i Fyens Stiftstidende. «Den danske
modernismekonstruktion» er tidligere publisert i Kritik 147, 2000.
Last ned artikkelen som PDF-fil (785 kB).
__________________________________
22.12.03, nypoesi.net
Trond Haugen: «Nej du har ingen färg så liflig i din kruka»
Æren av å innlede vår akademiske serie tilfaller Trond Haugen, som ved siden av å være
avtroppende redaktør i Vinduet, leder av Norsk kritikerlag og anmelder i Dagsavisen,
også er i ferd med å avslutte en doktorgradsavhandling om Carl Michael Bellmans
Fredmans Epistlar ved Universitetet i Oslo. Artikkelen vi presenterer her er et
kapittel fra den kommende avhandlingen med tittelen Forgjengelighetens poetikk. En studie
i Carl Michael Bellmans Fredmans epistlar.
Last ned artikkelen som PDF-fil (487 kB).
__________________________________
17.09.03, nypoesi.net