poetikk

Gunnar Wærness: Lyden og eplet

a) diktning er lyd og skrift og tale er lyd.

b) men Skrift er en egen verden. Med skriftlige dyr og skriftlige planter som representerer dyr og planter i talens verden.

c) Talens verden er en mellomverden hvor tankene til menneskene kan omgås hverandre som om de var mennesker, og hvor vi selv kan be om et glass vann hvis vi er tørste.

d) menneskets kropp er en av de få organismer som kan lage mange nok og forskjellige nok lyder til at vi til slutt begynte å bære oss selv over lange avstander i form av bokstaver som representerer det vi ville ha sagt hvis vi hadde vært tilstede.

Så å skulle svare på hva lyden er eller betyr i mine dikt er ikke enkelt. Men språket kan gjøre det enkelt, i det minste for i kveld.

e) Lyd har ingen «betydning» som sådan, men er den verdenen som ordene settes ut i. Der kan de leve eller gå under.

f) I teksten kan noe menneskelig «være-til-stede» som mening og tanke og forutsetning. Men ofte er ikke det nok til at en tekst klarer å svinge seg på den levende måten. Derfor lar jeg meg - på tradisjonens grunn - forføre til å skrive mer rytmisk eller klanglig enn jeg ville ha gjort hvis jeg bare skulle be om et glass vann.

g) Hvorfor? For å kunne bryte ut i sang: jeg ber om så mye mer enn et glass vann. Jeg vil at dere skal se og høre meg selv om jeg bare skriver.

h) Sang er høytid, fest og gaver. Der kan vi erstatte oss selv med oss selv.

i) Jeg har ofte latt lydligheten, ikke meningen, bære meg videre i teksten. Da er det ikke til å undre seg over at lyden vil ha sin plass i solen. Den konkurrerer med «jeg» om å være meg.

j) Tekstens videre progresjon blir fra dette nå - for meg - mindre forutsigelig. Metoden heter «hengivenhet». Målet er «opplysning». Det kunne også hett «forvandling». Jeg må plutselig tenke fortløpende. Jeg vil så mye.

k) (hviskes) men ordene fra i går kan ikke hete det samme som i går

l) Jeg må slutte å tenke.

m) (hviskes) Den som skriver kan ikke slutte å tenke.

n) Da må jeg slutte å skrive.

o) Da blir teksten ferdig, selv om den ikke er gitt egenskapene den trenger for å leve. Den bare venter på å dø, ute av stand til å røre seg. Den ser på meg. Jeg kan ikke hjelpe den. Jeg føler meg ikke bra.

p) Jeg begynner å skrive igjen. Båret av ordenes «ordlighet» i stedet for min «egen» «tanke» eller «intensjon» ankommer jeg uventet ytterpunktene i min «språk-sosialitet» hvor overenskomstene blir få og bevisstheten liten: Grammatikken forblir like stor selv om jeg strekker meg og blir et sted. Der står det et tre som ikke heter «han», «hun» eller «det».

q) Der hvor vi ikke riktig liker oss. Og ikke likner oss selv.

r) De fleste ordene blir da også strøket og glemt.

s) Der oppstår det spørsmål som krever at «jeg» eller «tausheten» må brytes.

t) Jeg tenker ikke hvis jeg ikke tvinges til det. Frem til det øyeblikket er «å tenke» en dekorasjon.

u) Og øyeblikket kommer, der oppstår det et kritisk «må», og inn i dette «må» kan jeg ikke vri meg unna å snakke sant: det er en uendelig mangel på språk i dette «må» hvis eksistens settes i fare av min ordrike inntreden i det, fordi det jeg uttaler her blir et eget liv, et «du» hvis liv skal være meg like kjært som mitt eget.

v) Den setningen snodde seg som en slange gjennom treet.

w) Jeg visste ikke at disse ordene tilhørte meg.

x) har du smakt dette eplet?

y) Kan det.......?

z) spises?

æ) visst kan det spises.

                                                ø

                          å

Hvem er du?

Når ordene blir til er alle ordene er like viktige. En liten stund.

Hver morgen som må kalles noe annet enn «morgen» er en meningsfull uskyld gått tapt.

Å si «urørt» er å berøre.

Jeg ødelegger alt. Fingrene er for store. Ordene ble store og grove. Jeg kan ikke henge eplet tilbake på treet.

Hvordan kom jeg hit?

Jeg skal aldri skrive mer.




Siste linje er lånt av Ulf Ahlsen Melby
__________________________________
16.06.03, nypoesi.net





Gunnar Wærness (f. 1970) har gitt ut diktsamlingene Kongesplint (1999) og Takk (2002), begge på Oktober.




Ny Poesi formulerte blant annet følgende spørsmål til Wærness:

a) Vi har lagt merke til lydens betydning i dine dikt, som om diktene finner sted på terskelen til språk. Kan dette formuleres slik at du oppsøker et slags opprinnelseslandskap, som kanskje best kan beskrives som en høreopplevelse?

b) Du har uttrykt i intervjuer tidligere at du vil at et ikke-meg skal oppstå i teksten, at en ikke-personlighet er litteraturens utgangspunkt. Kan dette kobles til det nevnte opprinnelses-landskapet, og er dette i tilfelle en utopisk posisjon?