pdf-fil (109 kb)

Birgit Kalvatn, f. 1974, er fra Austefjorden (Volda), bor i Bergen. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, fakultet for visuell kunst – hovedfag (2005); Kunsthøgskolen i Oslo, fakultet for visuell kunst – høyskolekandidat i grafikk/tegning (2003); Einar Granums kunstskole (2000); Høgskolen i Oslo, avdeling estetiske fag. I tillegg er hun utdannet sykepleier ved Diakonissehjemmets Høgskole (1997).

Bakgrunnens gjennomskinnelighet

Intervju med Birgit Kalvatn
ved Knut Oterholm og Ola Uvaas
Publisert 31.03.05

Ny Poesi presenterer i denne institusjonsutgaven Birgit Kalvatns hovedoppgave ved Kunsthøyskolen i Oslo. Prosjektet har hun kalt gjennomskinneleg. Installasjonen er et arbeid som undersøker forholdet mellom bilde og tekst, men som også i sterk grad viser fram rommet og omgivelsenes påvrikning på teksten og dens meningsproduksjon. Det er en installasjon der man som leser eller betrakter kan bevege seg mellom et løst mønster av korte tekster skrevet på transparenter. Utstillingen holdes på Kunstindustrimuseet i Oslo 16-30 april 2005. Samtalen omkring verket ble gjort i februar 2005.



Knut: Installasjonen inngår som et arbeid i avgangsutstillingen for Kunsthøgskolen i Oslo, fakultet for visuell kunst, som åpner på Kunstindustrimuseet 16. april i år. Siden vi ikke har sett den ennå, ville det vært fint om du kunne si litt om utstillingen, prosessen, om respons du har fått underveis, for å gi et inntrykk av det hele...

Birgit: Ja, det er en installasjon av tekst. Tekstene er presentert på gjennomskinnelige transparenter. Transparentene er hengt opp i nylontråd som er festet i et rutenett av ståltråd. Rutenettet er noe organisk i uttrykket. Det er ikke så stramt. Transparentene henger enten i en eller to tråder, så noen svinger rundt, mens andre står stille. Transparentene er hengt opp helt vilkårlig, uten rekkefølge. Tekstene på transparentene har jeg skrevet selv, og de er korte – et ord eller en setning lange: jeg har valgt å kalle det tekst. Disse er skrevet på en gammel skrivemaskin, dels fordi jeg liker fonten, men også fordi det å bruke skrivemaskinen er en opplevelse i seg sjøl. Jeg liker veldig godt alt rundt det – lyden, tiden det tar, det å ikke ha rettetast, luktene, svertebåndet, plinget ved enden av setningen.

Knut: Kan man som betrakter eller leser gå mellom transparentene?

Birgit: Ja, hvis man vil. De henger såpass langt fra hverandre at det går an. De henger i min (ansikts)høyde, ca. 1.70 over bakken, så perspektivet vil skifte med tilskuerens kroppshøyde. Først monterte jeg transparentene slik at man kunne gå inn i installasjonen, et åpent rom i midten, men så tenkte jeg at folk kanskje ville vegre seg for å gå inn, og monterte dem tettere. Men det er fremdeles mulig. Jeg har også presentert de samme tekstene i en bok. Også her står tekstene på transparenter, slik at man får en gjennomskinnelig effekt.



Ola: Kanskje du kan si litt mer om selve tekstene?

Birgit: Jeg har hatt et ønske om at tekstene skal tåle det gjennomsiktige materialet, at de skal ha noen av de samme egenskapene, det transparente og skjøre, men også det sterke. Den tvetydigheten. Jeg er opptatt av det kjenslevare, det skjøre, det flyktige, at hendelser kan oppstå tilfeldig, det preger nok noen av tekstene.

Knut: Ja, det er tydelig at du setter fokus på det flyktige. Jeg tenker selvfølgelig på tekstens bakgrunn, det transparente. Jeg hadde en merkelig opplevelse da jeg så på materialet i den boka du har laget. Det tok lang tid før jeg oppdaget at bakgrunnen, at den faktisk er transparent, ikke som vanlig hvit. Det var nesten som jeg måtte ut av tekstene for å se bakgrunnen. Da jeg leste på nytt, med en bevissthet om bakgrunnen og dens flyktighet, ga det en ny og annerledes leseropplevelse.

Birgit: Det at de er transparente, og at noen beveger seg, vil også gjøre at de fanger opp andre ting i rommet, som også kan påvirke lesningen av dem. Du kan kanskje få en assosiasjon fra lyset eller andre ting i rommet. Til nå har jeg bare presentert det i et helt ryddig, hvitt rom, mens på utstillingen vil det være sammen med alle de andre studentene, så da vil det bli et annet uttrykk.

Ola: Inngår enkelttekstene i et system, eller er de tenkt som selvstendige?

Birgit: De er tenkt som selvstendige. Det kunne like gjerne hengt 2–3 tekster der.







Ola: Men det er jo flere av tekstene som bruker ord som vindu eller gjennomskinnelighet, osv. De beveger seg på en måte innenfor samme motiver og tematikk. Så selv om de ikke er bundet sammen som en bok, men henger hver for seg, så finnes det kanskje et lignende slektskap?

Birgit: Tekstene er et utdrag av et tekstmateriale jeg hadde. Underveis i arbeidet fikk jeg tilbakemelding på at tekstene ble for sprikende og at jeg måtte samle stoffet. Tematikken ble etter hvert «gjennomskinnelig» og sånn sett kan man kanskje kalle det et system.

Ola: Er de enkelte tekstene tenkt som flere stemmer?

Birgit: Det er ikke tenkt som flere stemmer. Da jeg begynte å jobbe med prosjektet presenterte jeg tekstene i håndskrift, og da fikk jeg tilbakemelding om at det ble for mange stemmer. Det ble urolig, og folk kunne henge seg opp i håndskriften. Jeg ville ha en mer objektiv stemme, og derfor valgte jeg skrivemaskinen. Jeg likte godt fonten, samtidig som maskinen har en historie i seg. Men det kan godt hende at folk leser det som flere stemmer. Installasjonen er ganske åpen, både fysisk og når det gjelder mening.

Knut: I dag er jo også språket per definisjon flerstemt, så språket vil jo aldri være rent.

Ola: Ja, men det er på ett nivå, men jeg tenker vel mer på et avsendernivå. Jeg lurte vel på om det var flere avsendere, for ved at man sprenger bokrammen, så forsvinner kanskje også forventningen om en og samme forfatter.

Birgit: Ja, og tekstene har også ulikt temperament. Noen passer ikke så tydelig inn som andre, og i begynnelsen var jeg litt usikker på om jeg skulle ha så stor bredde, men jeg ville skape en åpen opplevelse. Du kan også velge hvor grundig du vil gå inn i det.

Knut: Jeg lurer litt på hva som er forholdet mellom tekst og bilde. Du skriver i en introduksjon til arbeidet at du startet med å arbeide med «rom og romkjensle» i et todimensjonalt bildespråk før du gikk over til å skrive tekster. Du sier videre: «I skrivinga opplevde eg ein større fridom og at teksta kunne vere bilete i seg sjølv.» Hvordan har veien fra et todimensjonalt billedspråk via en tekst som kunne stå som bilde i seg selv, til en tredimensjonal tekst/bildeinstallasjon vært?

Birgit: Jeg er opptatt av hva et bilde er, og sammenhengen mellom bilde og tekst. Jeg hadde et ønske om at teksten skulle kunne være bilde i seg selv, og var/er mer opptatt av det mentale, å få frem de indre bildene, fantasien.

Knut: Men tekstene ble på et tidspunkt ikke selvtilstrekkelige bilder? Du måtte bevege deg videre? Eller fungerer de både som bilder og i en installasjonssammenheng?

Birgit: Ja, de kan passe til begge deler, men det er ikke sikkert at en tekst i seg selv vil være nok, du må kanskje ha flere for at det skal begynne å rulle og gå.

Knut: Jeg tenker at konseptet ditt får en helt annen dimensjon når det er flere tekster, ikke minst hele bakgrunnsproblematikken blir tydeligere: fra det åpenbare at tekstene er trykt på transparenter til assosiasjoner til arkeologi, at en beveger seg mellom noe lagdelt.

Birgit: Det er noe som har gått igjen i måten jeg har jobbet på, ved at jeg tidligere har jobbet med todimensjonalt rom i tegning, der det hele tiden var overlapping, ved at jeg brukte det transparente som virkemiddel. Så det stemmer nok at det er lag på lag.

Ola: Kan man snakke om en måte å oppleve eller tematisere kropp på i møtet med denne installasjonen? Det er på en måte beslektet med Shirin Neshats fotografier av kalligraferte dikt på naken hud. Tekstene på transparentene er beslektet med poesien, og gis en effekt av lyset i rommet.

Birgit: Jeg har sett på Neshat, men det eneste jeg har tatt med meg derfra er tanken på transparentene som en slags hud eller et slør.

Ola: Vi kan jo snakke om en annen type kropp. Vi kan snakke om boka. Du sprenger jo boka, både gjennom det transparente, og ved at arkene ikke er heftet sammen.

Birgit: Jeg har jo hatt et ønske om å få tekst ut i rommet, for på den måten å gjøre det mer tilgjengelig.



Knut: Du flytter også lesningen ut i et offentlig rom, i kontrast til det private rommet lesningen vanligvis foregår i. Dermed forandrer også lesningen seg, kanskje litt som å gå på kino, en opplevelse i fellesskap. Jeg var borte i en engelsk undersøkelse der det viste seg at om folk ble spurt om hva de leste, og det var andre til stede, så var de svært tilbøyelige til å lyve. Dette fordi hva man leser og kanskje også hvor man leser er så knyttet til spørsmål om identitet. Dette berører noe du har nevnt, at du har tenkt på prosjektet som en annen eller ulik tilnærming til tekst. Tenker du dette i forhold til boken og det «private» møte man som leser har med den?

Birgit: Ja, tekst finnes gjerne i bok eller på vegg. Så det blir annerledes å presentere det i rommet.

Ola: I mye tekstkunst virker det som det er vanlig å benytte seg av, i mangel på et bedre ord, lavkulturelle tekstbrokker. For eksempel reklamespråk. Men det gjør ikke du. Snarere tvert imot. Har du noe forhold til tekstkunst-tradisjonen?

Birgit: Jeg har kikket på en del, og fant vel ut at mange av kunstnerne hadde et litt annet temperament enn meg, så jeg har vært mest opptatt av mitt eget uttrykk. Jeg vil vel at folk skal slippe å bli bombardert med tekst. Jeg vil heller at det skal skape ettertanke eller stillhet. Eller bare en god opplevelse. Min installasjon er nok mer en stille protest. Det kunne jo vært interessant å presentere det på et hektisk sted, en T-banestasjon eller lignende, der det er mye bevegelse.

Ola: Spiller du på noen forventning om sjanger hos et kunstpublikum, ved å nærme deg det poetiske språket?

Birgit: Jeg vil tro at det kanskje er litt overraskende for folk når de begynner å lese det. Det ville kanskje ikke fungert som tekst på en t-skjorte, men det er utført med et ønske om at det skal stå til materialet. Men å høre hva folk forventer og hva de faktisk opplever blir spennende å se.

Knut: Du beskriver denne ulike tilnærmingen til teksten som et poetisk mellomrom. Kan du si noe om det? Jeg så nesten for meg at betrakteren nærmet seg teksten fra de konkrete (mellom)rommene mellom tekstene, fra en slags tilstand som kanskje har med det poetiske å gjøre, at møte mellom tekst og betrakter oppstår ut fra en forflyttning mellom tekster og betrakter?

Birgit: Jeg har tenkt både fysisk og mentalt på det. Hvis installasjonen ikke hadde hengt der ville det vært tomt eller kanskje noe annet. Installasjonen i seg selv er som et gjennomskinnelig rom av poesi, tekst som henger i løse luften. Poesien kan være nettopp dette gjennomskinnlige, det flyktige. Samtidig kan poesien oppstå i det betrakteren møter tekstene. Møtet mellom dem.

Ola: Vi kan jo kanskje snakke om et annet mellomrom. I en modernistisk poetisk tradisjon blir det hvite på arkene ofte sett på som et slags fravær av tekst, men som likevel har en meningsbærende funksjon. Så det blir nesten litt forvirrende når det hvite fraværet er blitt gjennomsiktig.

Birgit: Ja, arkene vil bestå av bare tekst, tekst i den løse luften, eller teksten og personen som står på andre siden av rommet.

Ola: Typografi har ikke den samme funksjonen når teksten nærmest svever fritt.

Knut: Ja, du får et annet fokus på materialiteten, gjennom den svevende teksten, og at bakgrunnen på en helt annen måte gjør seg gjeldende. Det skaper andre tankeprosesser enn tekst på hvit bakgrunn. Og det skaper klare assosiasjoner til tid. D u startet med å snakke om rom, men kanskje kan du si litt om tid, og forholdet tiden har til rommet i arbeidet ditt.

Birgit: Det går hand i hand, men jeg forsøker vel å si noe om forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid, noe som særlig blir tydelig i boka. Jeg er opptatt av tid og denne gjennomskinneligheten som den har i seg. Vi snakker ofte kronologisk om fortid, nåtid og fremtid, men tidene griper i hverandre lag på lag. Man kan kanskje ikke snakke om den ene tiden uten at det har konsekvenser for de andre.

Ola: Det sier også noe om bevegelse, som er definert i tidskategorier. Bokteksten er romlig definert og fiksert, men når teksten er på transparente ark som beveger seg, og lys og bakgrunnsbevegelser spiller inn, er det tydelig at bevegelse, og dermed tid, tematiseres.

Birgit: Installasjonen er veldig lett, med transparenter og nylontråd, og kan nok derfor oppleves som flyktig. Materialet jeg har brukt er også fysisk noe som ikke varer bestandig. Det er noe som skjer nå.

Knut: Konstellasjonen er også viktig. Hvis du beveger deg tre skritt til venstre vil du stå i en annen konstellasjon i forhold til tekstbitene. Og de posisjonene er på en måte unike.

Ola: Du tydeliggjør en vekselvirkning mellom tekst og kunst. Jeg tenker på kunstdelen som konseptuell og tekstdelen som semantisk. For meg er det tydelig at teksten gir kunstverket en semantisk karakter, men det er vanskeligere å si hva kunstbiten gir tilbake til teksten.

Birgit: Ja, det er noe av det som har vært utfordringen med det, å bevege seg i to leire. Noen har sagt til meg at etter hvert må jeg bestemme meg for hvor jeg vil ha hovedtyngden, mens andre sier at denne spennvidden er veldig interessant. Men det kan være en utfordring i forhold til institusjoner, hvem jeg skal henvende meg til.

Ola: Det er jo helt klart at det faktum at du bruker tekst i en kunstsammenheng gjør at teksten må leses på en annen måte.

Birgit: Det har jeg også fått tilbakemelding om, og derfor vil ikke tekstene mine bli stilt i samme kategori som poesi, og dermed slipper jeg poesiens kvalitetskriterier, og står derfor kanskje friere innenfor en kunstsjanger.



_________________________________
31.03.05, nypoesi.net