Språket begynner med pusten

Gunnar Wærness: Takk
Oktober 2002

Det har gått to år siden Gunnar Wærness debuterte med diktsamlingen Kongesplint, en bok han ble belønnet med Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Årets samling har tittelen Takk. Langs venstre side av det turkist grønne omslaget brenner en høy flamme. Deler av lysets veke er synlig i nedre kant av flammen. Nesten malt på. Samlingens tittel Takk, demper inntrykket som trekker flammen mot å bli et sverd. Et innbydende omslag og en tittel som signaliserer en mer forsonende, et mindre konfliktfylt (om ikke mer harmonisk) materiale i Takk enn i debutboka Kongesplint.)

Boka Takk er et annet prosjekt enn Kongesplint, selv om det finnes både tematiske og formelle trekk som knytter dem til hverandre. Kongesplint var en samling, stramt komponert, med et hovedfokus på identitetsdannelse i relasjonen mellom bokas han og jeg. Boka Takk har verken samme stramhet i fokus, materiale eller virkemidler. Det virker som om Wærness i større grad har behov for bruddet (bruddflatene) enn den narrative flyten i Takk. (Både er tankestreken kuttet ut, og bindeordet og benyttes svært lite i Takk i forhold til i Kongesplint.

Takk er preget av åpenhet, lek og sjenerøsitet. Samlingen virker skrevet ut i fra et overskudd og en vilje til eksperimentering, noe som gjør boka upolert og til tider naiv. (Som alt annet har også overskuddet og eksperimentet sin pris.) Sorgen, melankolien og voldsaspektet finnes i Takk, men deler plass med en hengivenhet og lek knyttet til språket. For på mange måter står ordet og språket (i alle dets nyanser og egenskaper) i fokus i boka Takk.

Når jeg leser Takk er det som en improvisasjon, refleksjon og demonstrasjon over ordet: Ordet som skiller språkfør fra språkløs (skyldig fra uskyldig). Ordet som grunnlegger verden gjennom navngivning med de omkostinger det har. Å navngi verden innebærer en form for vold. Å «(definere = undertrykke)» heter det rett fram hos Wærness. Det finnes en redsel for den fastholdte posisjonen hos Wærness. En redsel som kanskje har sitt utspring i tapet av det magiske øyeblikket (den bokstavelig talt naive tilstanden) der ord blir brukt for første gang, er en sentral tilstand i Takk.

(beskytte = dempe)

[...]
alle kroppene i gresset     var grønne
ordene ja og nei     du og jeg
varm rød høy kald blå     ble sagt
for første gang     jeg kunne ikke si
hvor noen trapp kom til å slutte
huset holdt varmen rundt kroppen
jeg vokste fordi trær og gress kunne vokse
[...]

Tilstanden der ordenes eller betydningens konvensjonelle opphav ennå ikke er fastlagt kan hos Wærness knyttes til pust både som motiv og gjennom de markerte pauseringene innenfor diktenes linjer Wærness benytter. En måte å forstå dette på er at pusten også er sentral i en begynnende poetikk hos Wærness. Pust er viktigere enn betydning?

[...] fordi du snakker
til meg    du har begynt å snakke
det begynner med å puste
du begynner med å puste    med å puste inn
ordene har ikke formet seg
[...]

Det finnes en bevissthet om tapet av denne tilstanden og samtidig en lengsel mot den i Wærness sin bok. Noe som kanskje like mye er en lengsel bort fra det definerte og fastlagte. (Her kommer trolig også avbruddet inn som estetisk grep.) Det finnes en tillit, og en glede over språket hos Wærness: fordi det også er et sted man kan leke, finne trøst, kanskje også søke tilflukt. Selv om man hos Wærness finner uttrykt en tanke om at talen (språket) begynner med pusten, og i en slik forstand gjør meningen sekundær, er det de diktene som best balanserer pust og meningsdannelse som virker mest produktive, overskridende og best.

[...]
disse ordene      finner jeg opp
for å ta noe av presset     vekk fra armer
og bein    ordene kan bli syke
i stedet for meg
og så kan jeg snakke meg fra det
snakke meg ut av fristelsen
å gå fra deg som lærer meg å gå
[...]

Gjennom passasjen over blir jeg minnet på et bilde fra Walter Benjamins Berliner Kindheit. Bildet er knyttet til det første håndgripelige møte han har med skriften. (Bokstavene er merkelige ord inneholdt på små tavler):

Det jeg i virkeligheten søker i skrinet er: hele barndommen, slik den hvilte i et håndgrep som skjøv bokstavene inn i rennen, hvor de skulle stille seg opp i rekken og bli til ord. Hånden kan fremdeles drømme om dette grepet, men aldri mer våkne for å utføre det. På samme måte kan jeg drømme om hvordan jeg lærte å gå. Men det hjelper ikke. Nå kan jeg gå; og jeg kan ikke lenger lære å gå. (Walter Benjamin: «Leseskrinet» fra Enveiskjøring og Barndom i Berlin – rundt 1900. Til norsk ved Henning Hagerup og Bjørn Aagenæs, Ascheoug 2000.)

Benjamin kaller tilstanden nådetilstand. En tilstand som hos Wærness kan utrykkes i et ønske om å forlate autoritetene: ikke bare han som lærte meg å gå men også i en forstand språket. Stadig vender diktene i Takk tilbake til det som kan kalles en imitasjon eller demonstrasjon over barnespråket eller heller et språk i tilblivelse. Språkinnlæringens bevegelse mot større og større abstraksjon. Interessant knyttes også det som var (gjennom minne) til en større enkelhet, en sterkere konkresjon. I minnet kan ikke hodet erstattes av et meg.

(bryte = innlemmes)

var

dette ordet skriver jeg     fordi jeg husker
at det var annerledes   det var ikke   et meg
men et hode som laget rommet    og hodet
lyste opp   hver krok   i det rommet
mens det lærte seg å snakke
mens det øvet på
å dele opp og flytte   huset rundt
på innsiden av andre hus
[...]

En måte Wærness komponerer sin diktsamling på er gjennom at et sett sentrale ord som sol, hus, gress, vokse, føyes inn i nye utprøvende konstellasjoner i samlingen. Dette gir spillerom for improvisasjon samtidig som vokabularet danner samlingens (og forfatterskapets) topografi. I diktet over inngår ordet hus i en assosiasjonsrekke utgått fra rommet samtidig som det trekker på ordet flytte, som i sammenhengen ikke bare blir en del av det å analysere, men også kan tenkes i retning av å flytte seg. Bytte hus. Til sammen skaper det en tilstand der man får inntrykk av et språk i tilblivelse og at ordet hus på et eller annet tidspunkt kan komme til å byttes ut men samtidig akkurat nå inneholder denne plassen i ordkjeden. I et annet dikt formulerer Wærness seg slik om relasjonen mellom huset og kroppen: «Kan du erstatte kropp     med hus / når det blir vondt / der det var stille». Noe av åpenheten i samlingen Takk kommer nettopp når språket blir meningsbærende i flukt. Åpenheten kan også relateres til at forbindelsen til et større litterært landskap eller litterært topos i Takk er tydeligere enn i Kongesplint. Dette sammen med fokuseringen på språket i samlingen gjør at den får et tydeligere metapoetisk preg enn debuten. I avslutningsdiktet der blindhet knyttes til kunnskap, der det å se med fingrene innebærer en annen måte å se på. Tor Ulven kan nevnes som et norsk eksempel på en som behandler dette toposet. I Det Tålmodige finnens følgende passasjer: «Klør krafser / Tegn leses / med fingrene.» og «Trekronene / gjør deg svimmel oppover. Du føler deg fram langs / skogbunnen / etter en stein / på ditt eget språk.» En sensitivitet der en kan beskrive noe eksakt: Gi navn som for første gang? Enda en gang få til et sammenfall mellom det allmenne språket og det unike utrykket?

[...] og da er jeg blind   og vet
alt om mørke   i en navnløs skog   der jeg pludrer
eller ser    med fingrene    i vente på språk
for å beskrive mørket    eksakt

for å døpe på nytt    hver eneste blomst
[...]

__________________________________
Knut Oterholm, 01.08.02