|
|
|
utskriftsvennlig format
Herbarium (Bonniers)
Delta (Tiden)
|
…ty kamrarna bli mig för
svåra…
Dialog mellom Marte Huke og Pia Paulina Nykänen
6/10 2002–20/3 2003
Publisert 01.04.03
Pia Paulina Nykänen (f. 1970)
debuterte med Herbarium (Bonniers) i 2000.
Marte Huke (f. 1974)
debuterte med Delta (Tiden) i 2002.
|
|
__________
6 oktober 2002
|
Hei, Pia!
Vi har lenge hatt en samtale på gang mellom oss… Det
kan bli spennende å skrive i stedet for å snakke!
Jeg er klar for å finne en hvilken som helst inngang, og
jeg tror det er viktig at vi kjenner at vi kommer noe sted
sammen. Nå må vi bare tenke litt høyt tror
jeg!
Som en begynnelse: du sier ofte at du liker poesi som er
tørr og avskallet. Har du lyst til å si noe om det, og
hva du legger i det?
Klem fra Marte, en frostnatt i Trondheim
|
____________
11 oktober 2002 |
Hej,
Ja, jag startar nu med att tänka högt...
Det är uppenbarligen så att det jag gillar bäst,
både vad gäller poesi och prosa, är "det
renodlade", "avskalade" som du skriver, eller "det torra". Men
jag tror att det finns en stor risk för generalisering och
förenkling här, och stora skillnader mellan skribenter.
Så här tänker jag: två poeter som vid en
första anblick kan te sig likartade i något slags
"renodlingssträvan" kan ägna sig åt helt olika
saker, de kan båda sägas uppvisa ett slags minimalism
eller eventuellt formalism, men rensar bort helt olika "element"
ur sin poesi, och i helt olika syften. Jag tycker att det finns
en föreställning om att det som rensas bort (eller det
som bör rensas bort) är "det
överflödiga" och det som lämnas att stå
kvar är (eller bör vara) "det kärnfulla", "det
bärande", "essensen". Personligen är jag ju intresserad
av om det går att skriva en motsatt strategi, att låta
resterna vara kvar och skära bort "påståendena"
istället... att liksom "tömma dikten", och det utan att
behöva jonglera med alfabetet. Om det sedan är
möjligt, är en annan fråga.
Kanske jag även skulle önska att blicken
skärptes. Jag tror att det ibland finns en "minimalistisk
långsynthet" likaväl som det finns en
"långsynthet" när det ex. gäller realistisk prosa.
Vi drar för mycket över samma gamla kam, och är
för trötta (?) för att läsa noggrant eller
ifrågasätta våra lässätt. Å andra
sidan, det torde inte alltid behöva vara ett krav att
läsa noggrant, då och då vill de flesta nog
gärna bara läsa på... Men, kanske jag menar
nåt sånt här istället: det gäller att
skaffa sig det (goda) omdöme som talar om för en
när det skulle kunna vara på sin plats att skärpa
blicken, och när man mer kan låta bli... Att låta
uppmärksamheten fluktuera helt enkelt, och veta när,
hur och varför. Jesus, det låter i och för sig
inte lätt!
Vad fåglarna tänker du om det här...?
Kram från Pia
|
____________
12 desember 2002 |
Hei Pia,
Jeg strever med å få språkmotoren i gang. Det
ligger et materiale og venter på meg, en halvskrevet
diktsamling. Den brenner ikke akkurat hull i skrivebordet for
tiden, men den ligger og pukker på et sted i kroppen. Jeg
forsøker å lese for å komme i gang, «få
start på motoren» Jeg har forsøkt å lese mye
forskjellig, men det er vanskelig å opparbeide entusiasme.
Det kjennes som at jeg ikke har den følsomheten for
språket som jeg trenger for å kunne lese «på
riktigt». Jeg tror det å lese og skrive følger
hverandre hånd i hånd. Om man er inne i en skrivefase
har man en følelse for nyanser i språket og har et mer
søkende blikk. Nå har jeg opplevd å lese ting jeg
vet er helt storslåtte, men ikke kjent at jeg blir
berørt, og det er en sorg i det. Så jeg har gått
til noen av de gamle kildene. Har lest Vesaas og Fosse. "Fuglane" av Vesaas er min gamle venn, et rom
jeg alltid kan tre inn i og føle meg hjemme.
Men over til det du var inne på, i forrige mail. Det du
skriver om å la restene «vara kvar» handler
kanskje om en poetisk strategi der diktet får kretse rundt
noe, altså ikke i seg være renset for det
overflødige, og at bare det nødvendige står igjen.
Men teksten kretser rundt noe, en kjerne av «energi»,
som er så sterk at det er nok å ringe det inn. Teksten
peker inn mot noe, viser fram enkeltheter. Men jeg mener at
påstandene også må kunne stå der, de kan
også være en del av diktet. Det handler vel mer om hva
man åpner for i den enkelte teksten, i det språket man
har. Hva kan denne teksten ta inn og inkludere?
Av og til kan det til og med innebære en ordflom.
To tekster som ser helt ulike ut kan også ha helt samme
komposisjon, struktur som ligger under teksten, samme geometri,
så og si. Bevegelsene og brytningene i teksten kan være
de samme. Men det ser helt ulikt ut. Skjønner du hva jeg
mener?
Jeg tenker ofte i musikkterminologi når jeg skriver, da
blir det lettere å forholde seg til språket. Før
jeg begynte å skrive spilte jeg piano i mange år. Jeg
tror jeg tenker tekstkomposisjon som musikkstykker. Det som
festet seg mest etter mange år foran tangenter og noteark,
tror jeg er muligheten til å ha en stor helhet med mange
variasjoner over samme tema. At linjer kan repeteres, og at
tempobetegningene står under notelinjene hele tiden, angir
temperament. Klassisk musikk er strengt oppbygd, en streng indre
struktur, som på en eller annen måte skal gå opp,
som et matematikkstykke, en balanse. Men jeg husker den dagen da
pianolærerinnen min kom med Sjostakovitsj til meg. Jeg
prøvde de første taktene og reagerte på de skjeve
tonene, og hun sa: Noen toner høres feil ut, men det skal
være sånn. Når du spiller videre blir det riktig
likevel.
Og her er jeg tilbake til, tror jeg, det du sier. Kanskje de
skjeve tonene er som de restene du vil skal være igjen i
diktet. Men at et dikt har et eget system som det jobber
innenfor, synes jeg også må innebære at dette
systemet på et punkt må falle sammen, slik at den som
leser det kan få plass til seg selv, ellers blir det
en oppvisning, ren matematikk. Samtidig: Ord er ord, og ordene
ser ikke like ut for alle.
Det er viktig å være mistenksom til ordene.
Hva mener du med: «utan att behöva jonglera med
alfabetet»? Det syntes jeg hørtes ut som en fantastisk
ting å gjøre?
Og jeg er enig med deg når det gjelder langsyntheten i
lesninger. Den finnes overalt. Av og til, når jeg leser
kritikker, så tenker jeg: Det finnes få som skriver noe
man selv ikke kunne tenkt på. Gi meg lesninger som peker
på noe helt annet, og som ikke er forutsigbare, og som hvem
som helst som har lest boka kunne kommet på. Det gjør
meg deprimert. Men, men…
God førjulstid!
Klem fra Marte fra det kalde Trondheim!
|
____________
26 januar 2003 |
Hej,
Först och främst, för att undvika den gamla
språkförbistringen... vad är en ordflom? Är
det som jag misstänker, ett ordflöde?
Det är intressant det du nämner, om "energin"... jag
har inte riktigt tänkt på det i termer av energi
förut. Men i och för sig slår det mig nu, att jag
ofta använt ordet "kraftfält" vid läsningar av
andras texter på Litterär gestaltning, även om jag
inte direkt använt det om mitt eget material.
Jag håller helt med om att två texter kan se olika ut,
och ändå ha samma "geometri" i botten! Jädrars
också, vi har ju fortfarande kvar den där Stora
Undersökningen att göra, de där idéerna
(eller kanske snarare experimentet!) vi hade kring att
försöka ringa in hur man kan uppfatta att det
är samma "geometri"... jag menar, tänk
själv på vad det är vi båda säger
här: två texter kan se helt olika ut och ändå
ha samma "geometriska djupstruktur". Ok, ingen av oss - antar jag
- syftar med detta på att texterna skulle vara lika med
avseende på versmått och andra "ytligt formella
likheter", utan ja, vad är det här andra? Komposition,
ja kanske det. Men också, minns du våra spekulationer,
om t.ex. "sorgens form", "konfliktens form" etc. … Jag
kommer nästan att tänka på ett slags arketyper,
men på ett väldigt abstrakt plan...
Det är så spännande att du skriver att du
tänker "musikaliskt" när du skriver, att det just
är liknelsen med musiken som ligger närmast till hands.
Jag tänker att det också är något som
hörs i ditt skrivande, och även i ditt sätt
att läsa på uppläsningar. Jag tänker
fortfarande så mycket på dina texter, som något
som har med olika skikt och lager att göra, något
är under något annat, och kanske det också ligger
röster under andra röster. Jag vet inte alls om det
framgår vad jag är ute efter här…
Och ja, jag tror du har helt "rätt"; om jag ska tänka
på mina egna texter och "resterna", så är det
definitivt "de skeva tonerna" jag vill åt. Felen. Det som
stör. Men kanske jag själv tänker på det jag
gör, mer som... brustna bilder, kanske. Som vissa
installationer eller konceptkonst jag mött, som stannar kvar
just för att... man inte fattar. Länken finns inte. Det
finns bara några objekt, och ingen står där och
säger "Här är Sammanhanget".
Jag ska försöka förklara det där med att
"jonglera med alfabetet"... Jag menar att det torde finnas
många sätt att "förändra", "göra nytt"
på, som inte just innebär att bokstavligen plocka
isär ord och låta bokstäverna vandra iväg
(vilket inte betyder att jag inte gillar det!). Det här
är bara lösa spekulationer, men det vore spännande
att själv kunna experimentera, genom att t.ex. underminera
texten extremt mycket, gräva ur fundamenten och grunden,
bygga en text som vid läsningen ger upplevelsen av att
texten snarare är en hängbro, än något
fästat i marken. Hur lätt kan en text vara innan den
försvinner... oooiiiiii, nu blir jag på gott
humör! Och sorry för att jag kanske svävar
iväg igen, men jag tycker det är så roligt med det
självupphävande, att exempelvis fylla en hel boksida
med text - vilket sannerligen är att spika fast något -
och sen kunna lyckas med att säga så lite som
möjligt. Liknar väl lite Calvinoestetik i och för
sig, men det finns också skillnader...
Är det viktigt att vara misstänksam mot orden? Ja,
eller kanske man skulle uppmana dem att vara misstänksamma
mot oss.
En stor tills-vidare-kram från Pia
|
____________
31 januar 2003 |
Hei, Pia
Brr.. det er kaldt i Trondheim.. Men kalde hoder tenker best,
så nå fortsetter jeg..
For å ta spørsmålet ditt først: Ja, en
ordflom er et ordflöde. Da jeg skrev det, tror jeg at jeg
mente at om teksten krever en ordflom så må man lytte
til det. Jeg har lest romaner som har fungert som ren poesi for
meg, og diktsamlinger som har vært lineær prosa. Det er
ikke tekstmassen det kommer an på: Om jeg en gang kommer inn
i et materiale som krever at språket skal flyte ut,
altså at det blir lengre, rent grafisk, så kan det
også være en del av et poetisk prosjekt. Bare tenk
på Gunnar D. Hansson sine bøker! De flommer jo over av
lengre og korte tekster, brokker og sitater om hverandre.
Kan det samme uttrykkes om man skjærer inn til beinet,
siden vi nå er inne på "den geometrien som finnes i
bunnen av all litteratur". Eller er det prosjektene i seg som
krever at man enten strammer helt inn, eller flyter ut? Kan man
velge hvordan man vil gjøre det???
Når jeg har lest prosa som f.eks bøkene til Herta
Müller eller Lars Ahlins "Om", eller for den del Sara
Villius sine tekster, får jeg det der poetiske suget i
magen, -ja hva består det i? Noe med at man leter underveis
etter hva som skal sies kanskje? At leseren skal lete mens han
leser sammen med skriveren? Språkundersøkelse? Nei, det
går ikke an å lage noen skarpe skiller mellom prosa og
poesi som går på stramhet i det grafiske uttrykket.
Tror jeg. Renskårenhet eller ordflom, det er det samme.
Men til det du skriver om din egen skriving: At dine tekster
skal være noe man ikke får tak på; som bare
står der; og ikke skriker ut: "her er sammenhengen": du gir
da nettopp veldig stort rom til leseren. Jeg får lyst til
å skrive objektene, ikke tekstene. De er virkelig som ting
til å ta på; bundet inn i sin egen logikk, egne
figurer, … stjernetegn på et stjernekart . Sprøtt
å skrive ordet logikk i en poesisamtale: men det er jo der
vi ofte "ender" med å diskutere; eller hur?
Finnes sorgens form eller konfliktens form?
Jeg spør også: har sorgen en lyd, eller
konflikten?
Men jeg tror man skal være forsiktig med å lese alle
tekster på samme måte. Det er viktig å lytte til
det som står på papiret, både når man skriver
og ikke minst når man leser. Hvilken type lesning trenger
just denne teksten. Kanskje det er det du mener når
du sier i et tidligere brev at man skulle la oppmerksomheten
"fluktuere", uten å vite når eller hvordan. At det
handler om å lytte seg fram til hvilken lesning denne
teksten behøver.
Det går plutselig opp for meg at vi er veldig fokusert
på lesning i denne samtalen! Men det er jo, for meg i hvert
fall, så tett på skrivingen.
Du leser jo mye filosofi ved siden av. Påvirker det
skrivingen din, på noe vis? Det må det jo gjøre.
På hvilken måte da, tror du? Hva tar du med deg
inn?
Vel, jeg har sittet i hele dag og lest om en afrikansk
fugleart som heter Abu Markub, som bor innerst i Afrika, ved
Nilen, bare fordi jeg føler at den har fryktelig mye med
mitt prosjekt å gjøre. Jeg fatter ikke hvorfor, men jeg
kom ikke utenom denne fuglen i dag.(Abu Markub betyr på
arabisk: Father
of the shoe), den har et digert nebb som er formet som en
tresko, og liker å gjemme seg mellom papyrusplantene.
Lesning av sånne ting har også fryktelig mye å
si for min skriving, dukke inn i noe som i utgangspunktet liksom
ikke har poetisk kraft, -og så komme ut på andre siden
med noe som gjør bruk av dette materialet.
(Å, jeg fant en fantastisk Abu Markub- historie på en
ornitolog-chatside!
Jeg klipper den inn her:
Here is the first memories of birding by a Danish
BirdChatter.
Hard to believe, and as time has passed, even to myself.
How could it be true ??
But it has stuck in my memory and I can still recall it.
I was 6 years old then. Now I am 57.
My father was the guardian of a railway crossing.
What would that be called in American/English.
Being responsible for the manual crossing when trains
passed?
This is 1951.
My father had one arm as the result of a train accident way
back.
He never owned a pair of binos.
But he was into all kinds of nature and astronomy.
Imagine him showing me then, the movement of the Earth
around
the Sun using his one hand holding his pipe and turning it
around
a light bulp. Double circle.
I come to the point.
One afternoon he came running across the railway section
into
the house and quickly dragged me out and look up.
Way up against a blue sky a dark silhouette of a large
bird
slowly flying northeast.
I would not say my father was agitated...he never was.
He just told me: That is a Shoebill. He also called it Abu
markub.
Now consider where Denmark is located.
Shoebill !! I gazed, but was really none the wiser.
Next day my mother read to me from the newspaper:
The Shoebill from the Zoo in Copenhagen had escaped for
the
second time. Native of the savannahs of Central Africa.
How could he, I have asked myself since. How could he???
I mean today after 50 years of birding, using up to date
optics
and access to innumerable field guides, -- just perhaps --
since that day, I wanted to know about all the birds I
could
get a glimpse of.
PS: the bird was recaptured in Sweden and brought back
to the Zoo. Many years later I saw it againg. An old gray
large bird, the upper bill having a large hole so you could
see
the tungue.
PSS Why did my father call it Abu markub ?)
So long, Pia!
PS!
Jeg leste x antall dikt av Karl Axel Edelfeldt, eller hva han
heter, og alle diktene lengtet mot våren. Så:
Naturlyrikken ruler, lever med årstidene.
Og gjerne på vers, for min del!
Nå er det snart vår! Det er 15 minusgrader ute, men
det blir i hvertfall ikke mørkt klokken tre lenger!!!!
Klem fra Marte
|
____________
2 februari 2003 |
Hej!
Temperaturen i Göteborg ligger idag (enligt min
kökstermometer) på bara -2 grader, men det är en
riktig snöyra. Blåst och drivor. Ovanligt att
Göteborg är vitt igen.
Jajamensan, naturlyriken härskar! Botanical verse was
here! Viva gullviva!
Karl Axel Edelfeldt. Jag tror du menar Erik Axel Karlfeldt.
Eller kanske den tredje brodern... Enar Karl Axelfeldt? Nej,
skämt åsido... Inspirerad av dig har jag nu plockat
fram Karlfeldts Valda dikter: Tillägnade ungdomen och
i dikten Mikrokosmos står:
Jag är av elden, jag är torr och het
av sommarsol som ingen nedgång vet.
Väl må jag undra, att hon ej förbränt
mig själv med alla mina element.
Där ser man.
Jag undrar: hur är ditt skrivarläge så här
"livet efter Delta"? På vilket sätt finns Delta med,
eller inte med, i det du gör nu? Och hur - så här
i efterhand - ser du på mottagandet av den, och var har
mottagandet s.a.s. "placerat dig" i den yngre norska lyriken? Har
du hamnat på ett ställe där du känner dig
hemma?
"Finnes sorgens form eller konfliktens form? Jeg spør
også: har sorgen en lyd, eller konflikten?" Så bra
fråga. Särskilt bra då den sätter fingret
på att utgångspunkten för frågan blir olika
för oss båda; två olika sinnen... seendet och
hörandet. Samtidigt som logiken (ja, nu är vi där
igen!) finns hos dem båda. Musikaliska strukturer.
Exempelvis.
Du frågade om det filosofiska. Ja, att ha det som arbete
gör ju att vissa saker ingår dagligdags. Att läsa
texter, fundera, ställa frågor m.m. har det väl
gemensamt med alla ämnen man kan forska i. Däremot
finns det väl en del saker som är mer
särpräglade. För att uttrycka det enkelt (och
en smula ironiskt) så kan man väl säga att målet
för verksamheten är att bli så bra som
möjligt på hårklyveri! Och det i sin tur
kräver tålamod, perfektionistiska drag, fantasi, och en
oförmåga att se skogen för alla träd.
Detaljer. Outtalade premisser. Argumentationskedjor. Det man
bäst kan likna det hela vid är väl ett slags
detektivarbete. Rekonstruktion. Och en möjlighet att få
tänka på "de stora frågorna" på
arbetstid...
Frågan om hur en sån här verksamhet
påverkar mitt skrivande, ställer jag mig ofta. Och
ändå vet jag inte hur svaret skulle kunna se ut. Men
det jag tror möjligen kan vara negativt är att jag ofta
måste "sätta käppar i det analytiska hjulet"
för att mitt eget skrivande ska kunna fortgå. Det finns
"en bromsande blick" som jag har med mig, och den kan
möjligen till viss del ha med mitt arbete att göra.
Det som är positivt är nog den stora tillgången
till spännande frågeställningar och idéer...
och lekfullheten. Det finns i många filosofiska texter ett
slags lekfullhet som jag kan uppskatta mycket. En lätthet
för att kunna bära de tunga
frågeställningarna.
Kram från Pia
|
____________
12 februar 2003 |
Hei, Pia!
Og jeg kvitterer med flere ERIK AXEL KARLFELDT- sitat:
PÅ ÄLVBRINKEN
/…/
Vad drar mig ut till brant och stup,
till berg och hed från hemmets dal?
Vad är det i mitt väsens djup
som födes med så sällsamt kval?
/…/
eller hva med dette:
MOT VÅRA
När ängen, den vattensjuka,
sitt första andpar har fått
och tranbären ligga där mjuka
och skifta i rött och blått,
då öppnar jag port och dörr,
som stängdes mot vintern förr,
ty kamrarna bli mig för svåra,
så snart det lider mot våra
/…/
Nu sjuder likt bäckarnas vatten
min blod som rann lugn och sval.
Nu ropar som uven i natten
vart länge förstummat kval.
Det är som vart vemodsfrö
fick groddkraft av vårens tö,
och minnena kännas så svåra
var gång det lider mot våra
/…/
Jepp! Naturens melankoli?(Snart kommer 8000 traner til
Hornborgarsjön!)
Jeg tenker på det du skriver om å ha en jobb der
å lese tekst, fundere, stille spørsmål
inngår. Som et detektivarbeid. Store spørsmål.
Lekfullhet. Jeg savner ofte en inngang til nettopp dette i
hverdagen. Alt kommer an på meg selv, så og si. Så
du er heldig. Ofte sitter jeg stum og tenker at jeg burde
sannelig gått mer til kildene. Grave meg ned i rene
filosofiske tekster, f.eks. Og så finner jeg en diktsamling
eller en roman jeg mye heller vil lese. Er det mulig for meg
å vri blikket mer bort fra skjønnlitteraturen? Hvorfor
ender jeg alltid der? Er jeg en eskapist? Det ender ofte opp med
at jeg føler meg litt dum. Det kjennes som jeg har kort
hukommelse, greier ikke dra de lange linjene, fordi jeg ikke
husker hvilke punkter linjene kunne bli dratt mellom. Altså
ingen akademikerhjerne, tror jeg. Men jeg fikk mye trøst av
Katarina Frostensson i en passasje i «Skallarna»:
Författare säger ofta att de inte kan tänka,
inte har förmågan att tala klart och tänka
logiskt. Dumhet är en vanlig känsla, åtminstone i
perioder. Associerandet tar all kraft. Man har svårt att
vara tydlig, man driver iväg. Alla ord försvinner ner
i gångarna, allt språk interioriseras. Tanken man
har leds av kroppen ner i dikten. När jag försöker
tänka kommer moln - lägger sig kring det som vill bli
kristall. Är det en brist, en frånvaro på just
tankar? Nej, det är omvandling. Tankarna man har om och
kring och under arbetet förvandlas, när man skriver
löser de upp sig och flyter in i diktens tal.
Dette er et ganske romantisk syn på forfatterens arbeid, som
om diktene blir til ved en guddommelig kraft, som skjærer
gjennom og får ordene ned på papiret, uavhengig av
forfatteren, nesten? Men det er jo ofte sånn (om diktet er
bra, naturligvis) at verket er klokere enn mannen.
Jeg tenker at det er derfor du ikke kan svare på hvordan din
filosofvirksomhet påvirker din skriving også: Fordi
diktet kommer fra et annet hold (f.eks kroppen?). Men bærer
selvfølgelig i seg en kunnskap om det du beskjeftiger deg
med hver dag.
I og for seg er Herbarium et slags detektivarbeid og et
hårklyveri (om ikke frøbærerklyveri)
også?:
finns det
i denna kapsel»
(s 47)
og:
Du är min insida
Kronan är öppen
Jag skall bära hem dig
Purpurröd och ljus
Slå ut
ur min kropp
(s 44)
Jeg leste nettopp Herbarium om igjen, (Å, jeg synes
den er så bra!!!!! Det var helt fantastisk å lese den
igjen!) Jeg husker du sa at det gikk veldig fort å skrive
den. Men du siterer fra veldig mange ulike oppslagsverk
(Fascinasjonen for det tørre, (natur)vitenskapelige
språket har vi i alle fall felles!)og t.o.m. en
kriminalrapport. Hvordan jobbet du med den biten? Var det slik at
du plutselig kom over mange forskjellige tekster som handlet om
det samme (og slik kanskje satte i gang materialet), eller hadde
du tematikken først, og måtte lete etter de tekstene
som kunne passe inn i boken?
Og du spør om min skrive- tilstand etter «Delta».
Joda, det er vanskelig å frigjøre seg fra den. I
begynnelsen trodde jeg at det skulle gå greit, jeg satt og
sprengskrev på nye tekster før boken kom ut, og like
etterpå. En slags frigjøringsperiode. Men nå har
«Delta» hentet meg inn igjen. Jeg er slett ikke ferdig
med motivene og tematikken. Nå skriver jeg helt andre
tekster, mer dikt enn noen gang, men jeg går litt rundt og
venter på at lynet skal slå ned, slik at det lyser opp
en ny vei for meg, åpenbarer en sånn type ramme som
«Delta» hadde, nemlig elva og vannets veier. Jeg venter
på denne rammen. Men blir inntil videre slett ikke ferdig
med vann, fugl, tre. Det kommer jeg nok ikke til å bli
heller. Men stoffet må finne seg en annen form enn
«Delta». Eller kanskje jeg tenker helt feil. Jeg tenker
i hvert fall syklisk. Det har vel noe med motivvalget å
gjøre. Alt i naturen går i sykluser. Men må
nødvendigvis (mine) bøker gjøre det samme?
Mottagelsen av diktsamlingen syns jeg det er litt vanskelig
å snakke om. Jeg var nokså nøktern før boken
ble gitt ut, tenkte at den nok kom til å forsvinne i bruset
fra de andre store elvene og fossene og steinbruddene som bok og
mediabransjen er. Men det var en fin ting å debutere på
våren! Jevnt tilsig av anmeldelser og opplesningsoppdrag. Jeg vet ikke helt
hvor jeg ble plassert i litteraturlandskapet.
Klem fra Marte- barte
|
____________
25 februari 2003 |
Hej kära Marte,
inser du att vi har skapat en ny sport...?! Karlfeldt-pingis!!!
Här kommer min retur:
ur "Långt borta i världen":
Det drager en väg långt borta i världen
igenom en vinterlig ödemark.
Mellan bolmande milor och vindfällen bär den
mellan mäktiga stammar med frusen bark.
/.../
Eller, vad säger du om den här början på
dikten "Den misskände spelmannen":
Han kom i regn och rusk;
han såg ut som en slusk
Nej, jag blir alldeles fnissig, jag tror jag börjar tappa
"högtidligheten", jag får försöka skärpa
mig!
Du säger att du ofta slutar i skönlitteraturen, men
tänk om det kanske är där du... börjar?
När det gäller eskapism... är det dåligt
att vara eskapist? Vi tenderar väl ofta att se det så,
att det är viktigt med ett slags verklighetskontakt. Men
frågan om vad verklighetskontakt skulle kunna innebära
och hur den bör se ut, är ju en helt annan fråga.
Det är ju ändå lite kul, ordet "eskapist" är
även ett fackuttryck för en utbrytarkung. Tänk dig
vilken annan betydelse det då får! Istället
för att vara en som flyr in i något, bryter man
sig istället ut ur något...
Om Herbarium-tillblivelsen och citaten: Det är lite
märkligt, men allt fanns så att säga redan på
plats. Jag hade haft Ursings gamla flora hemma i bokhyllan i
många år, hade fått den från en utgallring
på ett av de gotländska biblioteken jag jobbade
på, då när jag bodde på ön.
Polisanmälan fanns också på plats sedan många
år, den är ju min egen från inbrottet i min och
min dåvarande sambos hus. Min mormors mors gamla "poesibok"
med vänners verser fanns också här hemma. Det var
bara att plötsligt foga samman något som inte tidigare
haft ett sammanhang. Allt fanns, utom bitarna från Rousseau. Och när jag av en slump sprang på hans
Brev om blommorna till ma chère cousine så var
det den sista pusselbiten.
Kanske man kan säga att alla bitar redan fanns. Men inte
pusslet. Arbetet blev att sätta det samman, på ett -
detta kanske låter som ett konstigt ordval, med det ord som
dyker upp är - "adekvat" sätt.
(Det slår mig förresten - nu så här medan
vi skriver om de här tingen - hur fokuserad jag är
på samband och icke-samband. Vad som hänger ihop och
vad som inte hänger ihop. Jakten på den minsta
gemensamma nämnaren, och ibland finns den och ibland
inte.)
Jag funderar på det här du skrev: "Jeg tenker i hvert
fall syklisk. Det har vel noe med motivvalget å gjøre.
Alt i naturen går i sykluser. Men må nødvendigvis
(mine) bøker gjøre det samme?" Avser du
själva ordningen av de inbördes texterna...? Eller var
är det det cykliska kommer till uttryck när du
säger att du "tänker cykliskt"...? Jag blir
väldigt nyfiken!
Det är intressant det där att känna att man
inte är färdig med saker, jag menar, det är ju
så spännande att fundera kring vad det då
är med vatten, fåglar och träd som är det
där du inte är färdig med... Är det
något som ligger i deras egen existens, eller är de
bilder för något annat? Jag kan inte låta bli att
fundera över såna saker, och om det är något
som inte ligger i deras egen existens, varför har det
då blivit just de objekten? Jag menar, jag dras oundvikligen
fortfarande till det botaniska, men om det är någonting
annat som det botaniska representerar för mig, varför
har det då blivit... just det ? Kanske är det
helt godtyckligt och slumpartat, eller så är det
istället något speciellt med just de här
tingen, som inte kan ersättas med annat? Vad tänker du
kring de här sakerna? Eller funderar du på det här
sättet, kanske är det jag som ställer ett slags
"överskottsfrågor"...?
Du skriver att du går och väntar på ramen. Det
är spännande... Jag går också och väntar
in något har det länge känts som. Det härliga
är väl det att det egentligen kan få lov att ta
den tid det vill. På något sätt säger
det där som jag väntar på också just det, att
det behöver väntas in, och inte är tydligt
än. Man kan sannerligen fundera kring vad detta är
för en typ av process... väntar man in sitt eget
skapandetvång, att det är det som ska bli till
tvingande, eller väntar man på själva pusslet
eller historien, (eller väntar man bara på att väntan
ska ta slut)?
Jösses. Nu ska jag sluta fråga så väldans
mycket!
Stor stor kram från Göteborg, där bokrean har
startat idag och Magnus William-Olssons Biografia
äntligen fick följa med hem, efter så lång
tid.
Pia
|
____________
14 mars 2003 |
Kjære Pia!
Sykluser, motivvalg, osv. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal
begynne…
Tror jeg avslutter Karlfeldt ping- pongen… sånn at
ingen skal tro vi ikke tar han alvorlig…
Jeg er enig med deg at ordet eskapist ikke nødvendigvis
trenger å være negativt! Jeg tenker ofte at
litteraturen er en del av virkeligheten og ikke avsondret fra
den. Det vi leser og skriver kjennes like virkelig som «levd
liv» og kan av og til få større konsekvenser for
valg og vei enn møter med andre mennesker. Litteraturen
må ikke reduseres til noe som er en egen, ufarlig sone.
Samtidig er det slik at å skrive og lese er en måte
å oversette en sanset verden/ hverdagen osv til noe annet,
gjøre det til språk. Det er noe annet å skrive enn
å snakke. Det er vanskelig å ikke sette opp det
skillet. Eskapist = Utbryterkonge, det er jo perfekt. Det kjennes
jo virkelig som om man bryter seg ut av seg selv/ vanen/ sitt
eget blikk/ etc når man leser. Takk for det!
Det jeg tenker mest på for tida, er det du ble nysgjerrig
på, nemlig det med å tenke syklisk. Jeg skal prøve
å forklare hva jeg mener. I Norge er det over ganske lang
tid blitt en vane å tenke helhet når man skriver en
diktsamling. Det vil si at diktene skal henge sammen, kretse
rundt det samme temaet. Hvert dikt peker mot de andre diktene i samme samling. I
motsetning til å skrive enkeltdikt. Eller å ha enkelt-
avdelinger som handler om ulike tema.
Jeg føler at jeg må gå meg selv i sømmene
på dette. For det første må jeg undersøke om
jeg (ubevisst) forholder meg til syklus- tankegangen fordi det er
en veldig tidsriktig måte å gjøre det på som
jeg blir fanget inn i, av vane, nærmest. For det andre
må jeg undersøke om det er nødvendig å la
alle diktene spille opp mot en helhet. Det er jo derfor jeg
går og venter inn en ramme! Er jeg for feig, og tør
ikke lage enkeltdikt? Det kan jo være en hvilepute at alle
diktene «spiller hver sin tone» i en helhet, for da
trenger man ikke gjøre noe ferdig, fordi konteksten,
overbygningen blir så viktig.
Jeg tror jeg blir nødt å forholde meg veldig sterkt til
disse tingene. Jeg føler at det er her det forløsende
punktet er. For jeg har lyst til å bryte med det sykliske
på et eller annet vis. Ting må kunne stå for seg
selv og peke i helt andre retninger. Bryte helheten.
Men det er en annen ting jeg også mener med syklisk. Jeg
tenker på en slags balanse mellom ulike temperament.
Motivvalg. At det store kan speile seg i det lille. At det
handler om liv og død. Organisk oppbygning, som biter seg
selv i halen. Som årstidene, som livet. En
dødsbevissthet som må være med om det er liv.
Sånn sett er jeg også fokusert på samband og ikke-
samband. Jeg prøver å komme bort i fra jakten på
det som henger sammen, om enn bare for eksperimentets skyld.
Når du skriver: «och ibland finns den och ibland
inte», lurer jeg på: Hva når den ikke finnes, hva
gjør du da? Forkaster du?
Eller lar du det stå for seg selv og skinne…peke
bort…
Av og til tenker jeg at jeg har en sterk narrativ åre som
ligger i bunnen, at det dreier seg om å fortelle en
historie, og det er det jeg vil bort i fra.
Men så er det dette med motivvalgene, da. Om de krever en
syklisk form. (Jeg leste en gang på et tysk nettsted at
diktere med motivvalg fra naturen ofte skrev syklisk, fordi
motivene selv går i sykluser). Men jeg har jo ikke parkert
meg selv i skogen, herregud. Jeg vil jo skrive om biler og
skrot og byen, men jeg får det bare ikke til. Det er ikke
der jeg blir berørt. Jeg blir ikke trigget av det. Det blir
magisk først når jeg beveger meg i et visst landskap.
Der kan klanger og blikk oppstå. Men hvorfor det?
Jeg kommer tilbake til det samme landskapet igjen og igjen
når jeg skriver, drømmer, tenker. Det er
grunnlandskapet som kommer fram: Det første landskapet, der
jeg ble formet, der jeg trådte min barnesko. Men det rare
er: ingen ting av det som foregår i selve tekstene har noe
med dette landskapet å gjøre, landskapet er bare
rammen. En slags location.
Jeg synes det var veldig interessant det du skrev om motivene,
hva er det de representerer for forfatteren selv? Kanskje
går alle rundt hele livet og putter flere og flere
betydninger inn i visse ord. Forstørrer dem. Avstemmer de
ulike ordene til hverandre, og det går opp, på et vis,
i forhold til hva – hvilke betydninger som er lagt inn i ordene. Og har det skjedd
én gang, at man har klart å få en viss mening ut
av å stille de «forstørrede» ordene opp mot
hverandre, så vil man gjøre det igjen.
Jeg tror det er viktig å bryte med sin egen praksis for
å komme videre. Men jeg ser heller ikke bort i fra at det er
mulig å ta hele runden bort i fra, for så å ende i
samme utgangspunkt. Motivene og måten å bygge opp en
samling på må settes på prøve, men om det
holder, er det fritt fram for å bruke det igjen. Tenk
så mange diktere som har skrevet den samme boka om og om
igjen, og likevel greid å gjøre det på en bra
måte.
Men du spør om det er tilfeldig at du ble dratt mot
botanikken. Og sier i neste setning at du venter inn noe. Det kan
jo hende at det nettopp er en ny slik overbygning, motivkrets som
får bitene til å falle på plass, -ja selve
rammen… Og når det kommer, er det sikkert
tilfeldig…noe du leser i Göteborgs-posten eller en samtale setter deg på
spor… men er det da tilfeldig? Jeg tror jeg er like vis som
deg her…
Uansett: det er viktig å granske motivene, og oppbyggingen,
altså hele tankesettet rundt det man holder på med.
Komme til bunns i det. Bli ferdig med ting. Se nye.
Klem fra
Marte
|
____________
20 mars 2003 |
Hej,
Här kommer mina sista rader:
Du frågar om det jag skrev om samband, sammanhang och den
minsta gemensamma nämnaren; jag tror jag i just den här
formuleringen tänker kanske inte främst på
konkreta samband el. sammanhang mellan dikter, men snarare
vår - förmodligen väldigt mänskliga - drift
till att skapa sammanhang och samband, det som får saker att
hänga ihop. Och när vi inte lyckas skapa dessa, så
träder frustrationen in. Det obegripliga. Och att det
är denna vår "förmåga" eller drift som det
roar mig att sätta i spel (i skrivande och i
läsande).
Om detta med "litteraturen och världen": du skriver att
"Samtidig er det slik at å skrive og lese er en måte
å oversette en sanset verden/ hverdagen osv til noe annet,
gjøre det til språk" och "Det er noe annet å
skrive enn å snakke". Och de här tingen känns ju
onekligen fruktansvärt aktuella, så som det senaste
dygnet har sett ut, med krigsutbrottet. Ja, litteraturen är
en del av verkligheten, och samtidigt påkallar ofta den
verklighet som inte är litteratur så starkt på
uppmärksamhet att litteraturen och/eller tankarna kring den
helt försvinner. Och det med rätta, anser jag.
Återigen - för att knyta ihop säcken lite kanske -
så handlar det nog om det goda omdömet. Det finns
stunder för skrivandet och stunder då skrivandet helst
bör hålla sig på avstånd. Och de senare
lär (och bör...? Ja, förmodligen.) vara fler.
Kanske handlar det också om att låta skrivandet
"släpa efter", låta litteraturen vara
"eftersläpande". Att det bara finns ett "efteråt" att
skriva fram, och att inte skynda för fort mot detta
"efteråt". Ibland händer saker bara just nu. Och inte
alla "efteråt" blir text. Och av dessa blir ännu
färre bra text. Men någon gång,
förhoppningsvis.
Kram från Pia
|