[00] [01] [02] [03] [04] [05] [06] [07] [08] [09] [10] [11] [12] [13] [14] [15] [16]
Selskap av møll



Vi trodde alt var å finne i Den arme tekstens bok,
skyggen båten kaster, vinklet mast, opprørt kjølvann, indigo øye.

Den blinde tekstens vinduer,
klagende, parabolske netter.

Og den rullende solen, solen som stuper
i og så under, selskap av møll.

Kan du høre hva jeg tenker, derfra, selv når du sover?
Den arme tekstens gater, hvor et barns blikk faller

på et hestelik ved siden av en kjerre,
klynkende hund, stum kvinnemunn gapende

som for å si, Vi må fortsette,
vi må ikke stoppe, vi må ikke se.

For når alt kommer til alt, ser de døde oss?
Å lære seg nøyaktig nyansene i en plomme,

en hvilende kropps kurve (sol igjen),
teksten til enhver populær melodi,

det må vel være nok.
For kjenner du ikke til disse kråkene ved kysten?

Kalte du dem ikke sjøkråker en gang?
Diskuterte vi ikke oversettelsen av «as the crow flies»

en dag på den plassen – et midlertidig eksil – under den rødeste
av soler? Og da, nesten som én, sa vi, Det er tid.

Og en tallerken knuste, en skje falt til gulvet,
håndklær i en haug ved døren.

Skyer i drift over
spir fra vest.

Tro på Den arme teksten.
Konturene av etterlatte ting.