«For å mangfoldiggjøre traurighetens språk» («Plurifying the Language of the Trite») er et foredrag Lehto holdt på seminaret «Poesia em tempo de Guerra e Banalidade» i Sao Paolo, 25. mai i år. Invitasjonsteksten han viser til kan leses her.

Jeg vil gjerne takke Régis Bonvicino og Alcir Pécora for det fantastiske initiativet til dette seminaret, og for å ha lagt et utmerket grunnlag for det i invitasjonsteksten. Dette er svarene mine. Jeg er klar over at tilnærmingen min er en smule abstrakt og geografisk låst, theoro-europeisk, om man vil, i den grad at jeg står i fare for å motsi den sentrale påstanden min om et fullstendig og globalt mangfold av former, innhold og språk. Jeg er glad for å kunne la det være opp til nåværende og fremtidige praksiser, ikke minst på dette seminaret, å korrigere denne motsigelsen.

«Poesien har, som selve syntesen mellom intellektuell og skapende virksomhet, blitt ute av stand til å forholde seg til dumhet og barbari», skriver Régis og Alcir. Jeg ønsker å lese et bestemt, ganske elevert poetisk ideal inn i denne påstanden. Den ser ut til å antyde at poesien, i det minste ved ett punkt i historien, har hatt et visst, kanskje særegent, forhold til dumhet og barbarisme. Jeg vil si meg enig i dette på en helt konkret måte. For meg tilsvarer det å si at poesien er anti-ideologisk. Den har en helt spesiell mulighet til å se dumheten og barbarismen i hvitøyet – også i betydningen å akseptere dem. I det siste tilfellet er poesiens – alltid prekære – evne til å fungere «som selve syntesen mellom intellektuell og skapende virksomhet» også basert på det, på dens evne til å innlemme dumheten og barbarismen, i tillegg til andre ting: ideen eller idealet om en inkluderende poesi. I poesihistorien har denne evnen eller dette idealet inntatt to gjensidig motstridende former: på den ene siden forestillingen om poesi som «ingenting», som klovneri, som noe som bare eksisterer for seg selv, «uten å få noe til å skje» (og dermed nyter friheten til å «gjøre akkurat det den vil»); på den andre siden idealet om det poetisk sublime. I sistnevnte utforming har nøkkelbegrepet fra og med Kant og framover vært mediering: for eksempel mellom tanke og sanselige opplevelser (som jeg regner for å være, ja, banale, la oss si slik følelser er banale): og også mellom det som er forståelig, «rasjonelt», og det som ikke er det – igjen preges dette av viljen til det å inkludere, «innlemme alt».  I begge disse utformingene vil jeg framheve uforståelighetens dimensjon: poesiens behov for og evne til å nærme seg – og til og med uttrykke – manglende forståelse, det vi ikke kan fatte, det faktum at vi ikke kan fatte alt, til og med hva det ufattelige er (aldri langt unna dumheten…).

Hvis det nå er slik at poesien har mistet denne evnen, kan det være to grunner til det. Den kan simpelthen ha mistet grepet på idealet, eller – noe som ville være mer alvorlig – dumheten og barbarismen kan ha nådd nye dimensjoner, vokst seg for sterke til at poesien kan innlemme dem, til og meg ha blitt i stand til å selv «sluke» poesien. Jeg antar at Régis og Alcir viser til denne muligheten når de snakker om en «vold» som er «nettopp er avledet av dens fortsatte eksistens.»

En enkel reaksjon på dette pessimistiske scenarioet ville være å bare la ting være som de er. Har ikke poesien alltid utviklet seg gjennom å reagere på sin egen tilstand, ved å uttrykke sin egen utilfredshet med den, ved å gjøre opprør, ved å vende seg mot seg selv (og har den ikke derfor, for å kort alludere til et av seminarets temaer, etterliknet og reprodusert krigens struktur: jf. «poesikrigene»)? Kanskje er det best å bare overlate ting til poesien selv – når alt kommer til alt kan vi ikke begynne å gi den ordrer, ikke minst fordi den «ikke er noenting» og uansett er orientert mot «det uforståelige»? På den annen side er det faktum at jeg ikke uten videre kjøper denne enkle løsningen et tegn på min egen optimisme: Selv om jeg gjør det med komplekse forbehold det er verdt å merke seg, vil jeg peke på en dimensjon i den situasjonen Régis og Alcair beskriver som likevel åpner opp nye muligheter for poesien – og, vil jeg hevde, særlig for den – «til å bli seg selv bevisst». Her inneholder en av Régis og Alcirs formuleringer allerede mitt, veldig generelle, svar: «[det er viktig å få sagt at] samtiden heller ikke tilhører oss» (min utheving). Seinere skal jeg, igjen med store reservasjoner,  hevde at det virkelig er andre tider, og at et av tegnene på denne endringen er at de ikke lenger «tilhører oss» på samme måte som før.

Det ser ut som om Régis og Alcir også snakker om «en ny slags verden». La meg sitere teksten deres enda en gang: «en verden som er i ferd med å bli samtidig både global og uorganisert», «lokale, etniske konflikter drevet av hat, sekterisme og private tragedier»; «nasjonalistiske prosjekter [har] blitt en strategi for å styrke næringslivsinteresser»; «internasjonalismen har, i stedet for å åpne seg for pluralistisk og demokratisk menneskelig erfaring, kokt ned til en strategi for utbytting». For å bli på disse beskrivelsenes historisk-sosiale nivå et øyeblikk, vil jeg gjerne se på dem som noe som viser til denne nye situasjonen av spørsmål, kamper, forvirring og skuffelse, håp og ubesluttsomhet, som har blitt kjent som Globalisering. Likevel tror jeg, med reservasjoner, at Berlinmurens fall i 1989 og innføringen av den utbredde bruken av Internett noen år seinere nettopp fungerte som påler i en portal til en fullstendig ny verden, hvor nesten ingen ting er som det pleide å være. Jeg nevner med hensikt disse to hendelsene/fenomenene, som kanskje ikke alle forbinder med hverandre, og som noen kanskje bare ser på som historiens overflate: Jeg tror de hører sammen, og kanskje enda ikke helt har blitt forstått i all sin «dype» betydning.

Etter å ha sagt «globalisering» er det på tide å ytre enda et ord som ikke – kanskje av grunner som har med forvirringen jeg nevnte tidligere å gjøre – opptrer i Régis og Alcirs tekst: kapitalisme. For min egen del nevner jeg den med enda større forbehold enn det tidligere: Dette delvis av grunner som har med min egen, private historie å gjøre, og som jeg blir nødt til å dvele litt ved nå med en gang – ta dette som et tegn på kraften i det talte ordet. Jeg ble født inn i en bondefamilie på den finske landsbygda i 1951. Poesien kom jeg til ganske tidlig: debutboken min, fra 1967, var for en stor del skrevet med en 15-årig skolegutts penn (i det minste et av diktene som en stil i en av finsktimene), eller på en bærbar skrivemaskin han kjøpte spesielt for dette formålet. Av grunner jeg kommer tilbake til seinere, skulle mitt tilfelle komme til å bli av den typen Régis og Alcir beskriver: poesien endte med å være «[en] aktivitet som hørte barndommen eller ungdommen til […] og som [jeg forlot] når jeg ble voksen». Som et ledd i den verdensomspennende radikaliseringen av min generasjon (hippiene, 1968 i Frankrike og Tyskland, osv.), og etter en tid å ha motsatt meg det, drev jeg etter hvert inn i det finske kommunistpartiets rekker – ikke, som de fleste av kompisene mine, inn i den stalinistiske «minoriteten», men – mindre moteriktig – inn i den moderate, eurokommunistiske partimajoriteten. Fra 1973 til en gang rundt 1983 tjente jeg som heltids parti-apparatchik, faktisk i ganske ansvarsfulle stillinger, eksempelvis som nærmeste rådgiver for generalsekretæren, «sekretariatets politiske sekretær», og seinere som politiske sekretær for flere ministere (seint 70-tall var partiet en del av regjeringskoalisjonen). Tidlig på 80-tallet var jeg en kort periode en av lederne for en partiintern reformbevegelse kjent som «Den tredje linjen», og var i denne sammenhengen også medlem av sentralkomiteen. Jeg var «ideolog», en som skrev taler og kunngjøringer: faktisk «skrev» jeg nesten alt partiet «offisielt» hadde å si på den tiden. I løpet av disse årene skrev jeg aldri poesi, ikke engang kampsanger. På den annen side husker jeg hvordan jeg allerede da tenkte på min egen politiske aktivitet som en fortsettelse av poesien «med andre midler», som en poesi «i praktisk forstand», hvis dere vil (jeg kommer tilbake til dette).[1]

Mot denne bakgrunnen kan forbeholdene vis-à-vis ordet «kapitalisme» muligens reduseres til at det – fortsatt, og særlig i dag – nærmest er umulig å uttale uten å samtidig gjøre seg avhengig av (falle tilbake på) visse teleologiske historisk-filosofiske antagelser, som for eksempel loven om historiens bevegelse, de relaterte forestillingene om dens «bevegende krefter», dens «forutbestemte stadier», dens endelige mål, og så videre. (Dette fra venstresidens synspunkt: høyresidens ide om en «usynlig hånd» er ikke mindre problematisk.) Vi var allerede i nærheten av denne typen antakelser da vi sa at «det er andre tider». Like problematisk er det samsvarende, og ikke mindre uunngåelige begrepet om «historiens subjekter»: faktisk alluderer Régis og Alcir til hvordan disse har en tendens til å bli sine egne motsetninger når de snakker om hva som har skjedd med «internasjonalismen» (engang selve definisjonen på proletariatet), eller med de «nasjonale prosjektene» (der nærmest alle de endringene proletariatet liker å betrakte som sine egne bragder har materialisert seg). Jeg synes også at de snakker om det samme problemet når de knytter adjektivene «lokal» og «etnisk» – begreper som ofte idealiseres i «kampen mot globaliseringen» – til substantiver som «hat, sekterisme og private tragedier» – og slik nærmer seg den kritikken som har blitt lansert mot denne typen begreper av den italienske politiske filosofen Antonio Negri, en bemerkelsesverdig teoretiker som tar for seg «demokratisk globalisering».

Jeg innrømmer at tiden, eller alderen – fra alle disse begrepenes synspunkt –  har gjort meg til tradisjonalist. Jeg tenker fortsatt på meg selv som sosialt radikal, men for meg bunner dette begrepet om radikalisme i forestillinger beslektet med en viss engelsk konservatisme (jf. Eliot), hvor man forutsetter en grunnleggende mangel i den menneskelige naturen, og forstår «evolusjon» som basert på en gradvis innlæring, en ledsagende tradisjon, og den alltid prekære, og aldri mer enn delvise, overbringelsen av den til framtidige generasjoner. Jeg deler ikke denne mistilliten til menneskenaturen (men selv her kan tilliten av og til svikte); i stedet er min mistillit rettet mot det menneskelige samfunnet: når marxismen, liberalismen, den islamske fundamentalismen og sosialdemokratiet – de fire politiske hovedideologiene, eller fundamentalismene, i dagens verden – alle kommer av en forestilling om et «riktig», eller «ideelt» samfunn, tvinges jeg (til og med mot min egen vilje) til å forutsette en grunnleggende mangel i all sosiale organisering (alle «bevegelser», og kanskje særlig i de jeg har tatt med her). «[S]amfunnet har for meg alltid vært et spørsmål / om hvordan det er mulig», som jeg skrev i et dikt på slutten av 80-tallet.

Samtidig ser jeg at jeg fra ungdommen av har holdt meg til to tenkemåter eller holdninger, som selv om de ikke var lånt direkte fra Marx eller marxismen, i det minste ble dannet (ossifisert?) under deres innflytelse: For det første en tro på nødvendigheten av å «bryte seg fri fra menneskehetens forhistorie», dvs. en dyp mistillit til alt som er «nedarvet», «organisk», «genuint», «representerer røttene» osv. – noe som samtidig betyr en tillit til det menneskelige potensialet. (Mitt eget liv har fulgt dette idealet om utvida horisonter, om å stille spørsmål ved det foreldede, om å hele tiden legge ting bak seg…).  Og for det andre en forståelse av kapitalismen som selve det sosiale forholdet eller den sosiale strukturen som er i stand til uten stans å forårsake denne typen «løsrivelse fra røttene», «ødeleggelse av alt foreldet» og det å «la alt gå opp i røyk» (uten dermed å være rettet mot et bestemt mål). Sånn sett handler også «tradisjonen» for meg mer om en «bruddenes tradisjon», om å stadig fjerne seg fra det foreldede: en ide om øyer av frihet, alltid midlertidige, marginale, med ustabile grenser og proporsjoner, men aldri fullstendig uten historisk forankring (selv om denne ikke er kontinuerlig eller teleologisk) i tidligere (eller til og med samtidige, men «annerledes») forsøk på det «samme». I dag ville jeg si at kapitalismen aldri produserer disse øyene, men – ser det ut til – heller aldri slutter å produsere mulighetene for dem. Jeg klarer ikke å tro på dem; jeg klarer ikke å slutte å tro på dem. Kanskje kunne jeg oppsummere holdningen min med disse to formuleringene fra de store marxistiske innflytelsene i min ungdom: Gramscis slagord «intellektets pessimisme, viljens optimisme», og tittelen på notatene den franske marxistiske filosofen Louis Althusser gjorde de siste årene av sitt liv (på et sinnssykehus): «Aleatorisk materialisme». Hvis om noe, ser jeg på historien som åpen. Åpen, men blind. Blind fordi den er åpen.

Som jeg har antydet, opplevde jeg min egen venstrepolitiske aktivitet som «en fortsettelse av poesien». Nå – før jeg går videre på kapitalismen – skynder jeg meg å generalisere: det jeg nettopp har sagt om historie vil etter mitt syn også kunne gjelde poesiens «utvikling». Når jeg tenker på mine egne, tidlige dikt, blir jeg fristet til å polemisere mot Régis og Alcirs noe nedsettende karakteristikk av mye av samtidspoesien som en «hobby» - hvis vi med det mener det motsatte av «seriøsitet». Jeg kan ikke huske noe «seriøst» behov for å uttrykke meg selv, noe tenåringsønske om å «fjerne en bør fra skuldrene», bare noe som kunne minne om en (heller «ubekymret») trang til å produsere noe som var nytt (for meg), eller et slags «tomt» begjær som ikke vet hva det er ute etter.  Og sammenstøtet mellom denne trangen – inn fra siden, liker jeg å si – med den modernistiske finske poesiens fortsatt unge tradisjon (Paavo Haavikko, Pentti Saarikoski: gjennombruddsverket innefor denne tradisjonen, Haavikkos Tiet etäisyyksiin (Veier ut i horisonten) kom ut det året jeg ble født, 1951). Og like godt som jeg husker hvor tomt begjæret mitt var, husker jeg hvordan poesien i denne tradisjonen var uten betydning for meg. Eller mer presist: Jeg hadde ingen forutsetninger for å «forstå» den i noen konvensjonell betydning av ordet. Det samme gjelder eksistensvilkårene for min egen, seinere poesi. I omtrent femten år, fra og med 1983, jobbet jeg heltid som oversetter til finsk – av romaner, krim, memoarer, sosiologibøker, filosofi …samtidig som jeg også gjorde en masse såkalte foretningsoversettelser, alt fra bruksanvisninger til kontrakter, fra tekniske tekster til biologi og psykologi (jeg ser på dette som min andre eksponering, etter den politisk aktive perioden, for språkets i siste instans sosiale natur – eller snarere, som jeg skal hevde om et øyeblikk, for dets annenhet). I løpet av disse årene ble det selvfølgelig også tid til å tenke, ikke bare over de politisk-sosiale opplevelsene i ungdommen, men også over språk og litteratur, og til å komme til en dypere innsikt i («forståelse av») selve den tradisjonen som fungerte som springbrett for den tidlige poesien min. I dag kan jeg kategorisk si at ikke noe av dette, selv om det frambrakte en masse «tanker» (inkludert noen av dem jeg har presentert ovenfor), i seg selv var i stand til å peke ut en vei for meg tilbake til poesien. Ikke noe kom bare av «forståelse», «tematisk innhold» eller «budskap» alene. Det var heller motsatt: Jo mer jeg begynte å «forstå» min egen tradisjon, jo tydeligere ble det at det ikke fantes noen måte jeg kunne videreføre den, ut i horisonten, eller hvor som helst. For at den andre perioden av forfatterskapet skulle kunne innledes (fra 1991 til nå har jeg gitt ut fire diktbøker, og jeg vil også anse «Googlediktgeneratoren», som jeg utviklet høsten 2002, for å være en del av mitt poetiske oeuvre), trengtes en ny eksponering – som enda en gang kom inn fra siden – for en ny, utenlandsk tradisjon: denne gangen den nordamerikanske language-poesien. Også her vil jeg være bokstavelig. Heller ikke her var det et spørsmål om «forståelse», om å la seg «påvirke», om å innta en posisjon hvor man kunne følge «language-tradisjonen».[2]  Det det virkelig handlet om i Language var ikke dens formulerte grunnforutsetninger, men enda en gang nettopp det at jeg ikke engang var i nærheten av å kunne forstå den: på grunn av den kulturelle og geografiske avstanden, men også fordi mange av disse tekstene ikke var skrevet med det forståelige som horisont i utgangspunktet. Eller: Om ikke annet, så kunne man «forstå» at language-poesien ikke var ment å skulle «forstås». For å ordlegge meg veldig skjematisk, må jeg få sagt at det, akkurat som i historien selv, heller ikke finnes noen sammenhengende utvikling, ingen teleologi, i skrivingens historie. Likevel, ikke noe framskritt uten påvirkninger: den tomme bevisstheten og dens uforståelige andre: alltid fra et annet sted. Alltid inn fra siden.

Fra en annen synsvinkel vil jeg si at disse to eksponeringene for «uforståelighet» samlet lærte meg tenkningens ABC, som jeg vil oppsummere slik: For det første, hvis det er noe overhodet, er poesi tenkning – bare en av dens former, ja visst, men ofte av en type hvor visse motsetninger som ligger nedfelt i dens eget begrep kan trekkes lenger og eksponeres mer nakent enn i noe annet – og for det andre at tenkning ikke er en aktivitet som blir utført av et subjekt som uttrykker seg selv, en «rasjonering» eller en «rasjonalisering», ikke et bli-oppmerksom-på sammenhemgene mellom ting, det betyr snarere å eksponere seg for tings usammenheng, for ens egen «ikke-forståelse»: skape begreper, som de ville sagt i ny fransk teori. I poesien, i det minste, kommer tenkningen, også, alltid til oss annenstedsfra – og etterlater oss på den måten «utenfor oss selv». Den er ikke-subjektiv, men ikke felles i betydningen «noe som tilhører et fellesskap».[3] På en måte betyr det at poesien ikke kan være politisk, og at den må motstå alle forsøk på å gjøre den sosialt nyttig. Hvis dette lyder i overkant defensivt, så la meg vise til Antonio Negri enda en gang – jeg tenker på hans insistering på å se massen, den for ham revolusjonære kraften i den globale tidsalder, som ikke bestående av individer, men singulariteter (for å knesette et begrep jeg kommer til å låne lenger ned). I likhet med hvordan Negri ser på motstanden, er poesien for meg ikke mulig i sammenheng med en samfunnskontrakt hvor man alltid tvinges til å forutsette en form for historisk subjekt (hjemlandet, folket, arbeiderklassen … litteraturen … bevegelsen … prosjektet …) som individene/poetens stemme så identifiserer seg med, i likhet med individuelle subjekter som har blitt «bevisstgjorte» via ideologien.

Tilbake til globaliseringen. Som jeg har antydet deler jeg til en viss grad Régis og Alcirs pessimisme – både når det gjelder poesiens og vår verdens tilstand. Det finnes virkelig en mengde grunner til å tenke at denne «vår nye verden» (den som  kom til syne gjennom den åpningen som oppsto ved murens fall og ankomsten av Internett, og som jeg anser for å nettopp være den modne, eller bedre, frislupne kapitalismens verden) er en ny type barbarisk, krigersk og banal tidsalder. Ikke bare den globale medieindustriens øredøvende traurighet og banalitet, ikke bare krigens tilbakekomst som en selvsagt fortsettelse av politikken, men også krigens «mediering» (fra den første Irakkrigen, som «ble kunngjort i mediene» til den nylige kontroversen rundt Muhammed-karikaturene, hvor media nærmest tjente som krigens objekt) med den samtidige militariseringen av media (jf. den sentrale rollen banale konkurranser, i betydningen kampen for å overleve, spiller i så mye av samtidas underholdning, fra filmer til reality-tv…). I mer enn en betydning ser det virkelig ut som om denne banaliseringen også har slukt poesien, den «henger etter teknologien, markedet og en altoppslukende medie- og kommunikasjonsindustri», slik Régis og Alcir skriver, og i mange tilfeller har den blitt en underordnet del av medieindustrien selv. For å motvirke det, har vi bare oppløsningen og fragmenteringen av all slags motstand … vil det være noen rom igjen for en viljens optimisme, særlig etter å ha avgrenset dens mulighetsbetingelser i så ekstrem grad som jeg har gjort ovenfor – for benektet jeg egentlig ikke «enhver politisk virkning eller frigjøringsestetikk» (Régis og Alcir igjen) for poesien?

Jeg er overbevist om at det vil finnes rom – og at poesien kan finne igjen sin «visjon og nødvendighet» nettopp ved å trekke på det spesielle forholdet den har til dumheten og barbarismen som jeg snakket om i begynnelsen: Generelt,  ved å enda mer radikalt vektlegge sin egen ubetydelighet og hele tiden fornye forholdet til sin egen uforståelighet. Siden jeg er klar over at dette kan lyde som tomprat, skal jeg fortsette med et moteksempel. En løsning på problemet man så ofte hører om, poesiens marginalisering og mangel på innflytelse, er det jeg vil å kalle en språksentrert sublim holdning. For eksempel er poesien i et land som Finland, med et lite språk og en kultur som fortsatt hovedsakelig er monokulturell, alltid fristet til å prøve å legitimere seg selv gjennom sitt spesielle forhold til det felles språket. Her er språket, som helt klart er et medium for mellommenneskelig kommunikasjon, også forutsatt å være kilden til felles forståelse: dermed anses tydeligheten, gjennomsiktigheten, renheten osv. i språket for å være en garantist for holdbarheten i denne forståelsen. Det ville være typisk for en finsk poet å si at han eller hennes jobb er å fremme målet for denne forståelsen – mot ulike «utenforliggende» trusler (som for eksempel, ja, globalisering). Dette vil nødvendigvis innebære en idé om poesien som en høyere form for språk, og dermed om et spesialisert poetisk språk som kommer til å representere en krystallisering av samfunnets til enhver tid gjeldene «språkforståelse» – samtidig som den tilbyr en elegant løsning på det sublimes (og det vakres) problem.[4] Likevel er alle samfunn som baserer seg på ett språk (av «felles forståelse»), selv om de ofte settes frem som demokratimodeller, samtidig også dypt undertrykkende og ekskluderende, selektive, hierarkiske og hierarkiskapende; med ett ord, klassesamfunn. Dermed er også enhver forestilling om et «godt», «korrekt», «dypt» osv. poetisk språk når alt kommer til alt klasserelatert, det vil si felles i den betydningen av det ordet jeg fra poesiens synspunkt ser som problematisk. Den poetiske betydningens gåte vil og kan virkelig ikke reduseres til «korrekt», ikke engang til feil bruk av språket (selv om det siste ofte viser seg mer fruktbart): jeg er tvunget til å si at poesien (den poesien jeg bryr meg om) vender seg mot noe som finnes hinsides riktig eller galt, mot en slags generell språkkapasitet (som samtidig er et generalisert tap av språk: jeg vil her snakke om et språk-fugende sublimt).[5]

For å nærme meg det – alternative – sosiale og revolusjonære potensialet i denne typen poesi vil jeg nå hevde at vår verden – globaliseringens verden – ikke lenger er en verden av språklige fellesskap i betydningen nevnt ovenfor. Dens dominerende språk er ikke «lært» av de som snakker det slik et språkfelleskap forutsetter et morsmål: jeg tenker selvfølgelig på engelsk snakket som andre- eller n’te-språk. Også de tradisjonelle språkfellesskapene, som ofte henger sammen med nasjonalstatene, mister sin enhetlige karakter: i stedet for ett, «korrekt» finsk, engelsk, portugisisk, kinesisk eller norsk, har vi et neksus av spesialspråk som fragmenteres enda raskere (og som tilhører ulike yrker, disipliner, steder osv., for ikke å snakke om det stadig voksende antallet innvandrerdialekter). Disse spesialspråkene, sjargongene og slangen utvikler seg faktisk innenfor rammene av sine respektive generelle språk, men kan aldri reduseres til dem – påvirkninger på tvers av språkgrensene er ofte av mye større betydning. Den interessante og vesentligste siden av denne utviklingen (både med tanke på poesiens og verdens framtid) er – og dette er den viktigste påstanden, eller hypotesen, i dette foredraget – at dette ikke ser ut til å minske mulighetene for menneskelig samhandling, slik det ofte, kortsiktig, hevdes, men heller øker dem. Vi har enda en gang å gjøre med spørsmålet om menneskelige fellesskap. Som jeg har antydet, blir fellesskap og det å høre sammen, en følelse av samhørighet, ofte sett på som gjensidige. Jeg vil hevde det motsatte – eller åpne for en annen synsvinkel: kanskje forstås fellesskap bedre som en eksponering for den andres språk, et du (aldri) vil forstå fullstendig, aldri «mestre», men som samtidig, nettopp derfor, snakker til deg, plasserer deg et bestemt sted i verden – der du, for din egen del, kan begynne å snakke – der du, fra poesiens synsvinkel, bare kan begynne å snakke, ikke lenger som et «individ», men som et gitt medlem av et fellesskap (et juridisk subjekt i en samfunnskontrakt), men – hvis du ønsker det – som en singularitet, som én av en uendelig masses unike noder. Du vil kanskje kunne begynne å ane hva jeg mener når jeg snakker om den mulige sosiale relevansen til den typen poesi jeg foreslår her. Selve dynamikken i denne poesien berører noe verden som helhet også er i desperat behov av i dag. For meg er det interessant å se at Negri ikke er langt unna det jeg er ute etter når han skriver: «Kanskje må [et nytt, felles språk] være en ny type kommunikasjon, som ikke fungerer basert på likheter, men basert på forskjeller: en singularitetenes kommunikasjon.» Jeg for min del vil snakke om behovet og utsiktene for en ny type verdenspoesi som ennå ikke finnes.[6]

Jeg vil gjøre et forsøk til på å vende tilbake til begynnelsen: til krig, barbarisme – og kapitalisme. Tross alt framstår fragmenteringen og oppløsningen beskrevet ovenfor (og som det nå burde være tydelig at jeg ønsker å se på som bærende store løfter for menneskeheten) som et produkt av kapitalismen, det samme som produserer de «altoppslukende media og kommunikasjonsindustrien». Hvordan skille – eller forene – disse to tendensene? Ovenfor alluderte jeg til vår tids fire dominerende fundamentalismer – nå vil jeg foreslå at vi forstår den (banale) mediaindustrien som et felles domene for dem (slik det ofte blir påpekt fungerer selv Al-Qaida, når alt kommer til alt, innenfor de globale medias rammer). Det er karakteristisk for fundamentalismen å redusere / flate ut vår komplekse verden til noen få grunnleggende, alt i alt tomme, ytringer («oss» mot «de onde»; «hellig krig» mot «vantro»): de har det banales struktur i betydningen noe selvforklarende. Men samtidig har de også det ideologiskes struktur, slik denne har blitt analysert i seinere marxistisk teori, særlig av Gramsci og Althusser: de fungerer som «lim» som holder samfunnsstrukturen sammen: avkrever individene at de blir subjekter som gladlig gjør ting som går på tvers av deres egentlige sosiale eksistens – enten det dreier seg om å gjøre seg til latter på reality-TV eller å styre et passasjerfly mot World Trade Center… En dominerende, forenende ideologi der, en hele tiden økende fragmentering som kaller på en helt ny og annerledes type samhandling her.

I virkeligheten har disse to lagene, hvis det egentlig er det de er, mye til felles (ingen av tendensene finnes noe sted i ren form). Likevel ønsker jeg, som et slags eksperiment, å gjøre et (tulle-seriøst) forsøk på å begrepsmessig skille og etterspore en linje av motsetninger mellom dem. I dette vil jeg på den ene siden komme inn på begrepet ideologi, som er så sentralt i den marxistiske tenkningens historie (husk hvordan jeg karakteriserte poesien som anti-ideologisk), og på det immaterielle arbeidets sentrale rolle i både den klassiske kommunistiske utopien og i de siste diskusjonene om nettverksøkonomien (Castellanis, Negri og Hardt…). Tradisjonelt har ideologien i marxistisk teori blitt plassert i overbygningen, i denne evolusjonsbarrieren man arvet fra det gamle samfunnet som måtte utslettes for å legge veien fri for en «uhindret utvikling av de produktive kreftene» i den sosialistiske revolusjonen (vi vet hvordan dét gikk…). Seinere, i løpet av 1900-tallet, ble dette synet erstattet av Gramsci og Althussers «limteori», noe som umiddelbart brakte med seg et annet problem: Hvordan tenke seg muligheten for en revolusjonær bevissthet som kunne utvikles utenfor den allesteds nærværende ideologien (jf. vår eget problem vis-à-vis poesiens framtidsutsikter)? Vel, la meg, med en eks-marxistisk teoretikers bakgrunn, foreslå at vi heretter tenker på vår egen tidsalder som den hvor kapitalismen endelig går inn i en motsetning, nedenfra,[7] til sin egen ideologiske overbygning og dominerende ideologi (husk at jeg påsto at den (positive) fragmenteringen er et produkt av kapitalismen). Jeg fremmer ikke dette forslaget fordi jeg tror det er originalt, enda mindre fordi jeg venter at det skal ha politiske konsekvenser, men heller på grunn av følgende, etter mitt syn uunngåelige, provokasjon: hvis vi fortsatt ser etter poesiens relevans, «visjon og nødvendighet» innenfor dette skjemaet, blir vi faktisk nødt til å plassere den, en virksomhet som «produserer ingenting», den mest ubetydelige av alle kunstartene, i samfunnets materielle og økonomiske basis, som en del av dens produktive krefter.

Om dette lyder skandaløst (noe jeg selvfølgelig håper at det gjør: jeg spiller klovnepoetens rolle her: poserer bare som teoretiker), tenk da på hva som i følge mange av vår tids teoretikere egentlig utgjør den mest dynamiske delen av dagens produksjon – immaterielt arbeid. Tenk så på hva som mest akutt karakteriserer dette arbeidet – dets økende preg av [«å være sin egen begrunnelse»], dets tendens til selvtilstrekkelighet (innebygd i all intellektualitet). Og tenk så på akkurat disse forestillingene som værende ingredienser i den gamle marxistiske kommunistiske utopien.[8] Det finnes fellespunkter. I lys av det jeg har forsøkt å si ovenfor, trengs det heller ikke noe mer. Hvis det er en framtid et sted langs disse linjene, er den beste måten poesien kan bidra til den på å konsentrere seg om å gjøre jobben sin, samme hvor det skulle ta den.

Faktisk er dette synet på poesi som produksjon allerede inkludert i Régis og Alcirs tekst: de snakker om hvordan arbeidene til vår tids poeter karakteriseres av en «mer pratsom produksjon i stadig mer homogene omgivelser», og om «konformiteten poesien utviser vis-à-vis en gjennomsnittelig produksjon», og spør også: «Men hva slags ekte produksjon kunne oppgi makten til å forandre?» (mine uthevninger). Jeg vil faktisk hevde at de fleste påtrengende spørsmålene for poesien akkurat nå vil komme i form av et spørsmål om dens (endrede, nye) produksjonsvilkår – og her, om noen gang, er jeg optimistisk: Jeg tror virkelig at vi ikke bare kan «avnaturalisere katastrofen og gjenerobre smerten som kommer ut av den», men også overvinne «likegyldigheten, fremmedgjøringen og rutinen», og – til og med – produsere noe «for å kunne leve et godt liv». (Régis og Alcir).

Nesten alt jeg har igjen å si om disse framtidsutsiktene vil ha med Internett å gjøre – et medium jeg både vil se som et uttrykk for de viktigste tendensene i vårt tids kapitalisme (fragmenteringen osv. – og her selv om, eller snarere fordi, nettets utvikling, i sin mest dynamiske form, ser ut til å finne sted utenfor den tradisjonelle bytteøkonomien), og som en metafor for mulighetene til å utfordre den samme kapitalismen. I dag framstår Internett allerede som en delvis realisering av Jorge Luis Borges store drøm om et totalt bibliotek: for meg har nettet blitt den tredje eksponeringen (denne gang definitivt en som kom inn fra siden) for en tradisjon som i bunn og grunn ligger utenfor «forståelsens» rekkevidde. Mange klassiske Borgestekster understreker det faktum at et generalisert bibliotek, den umiddelbare tilgjengeligheten av alt som noen gang er skrevet, nødvendigvis betyr umuligheten av å klassifisere det skikkelig: kaos, om du vil. Kaos, og dermed også barbarisme og dumhet, i økende grad, faktisk, hvis vi tar den nåværende tekstualiseringen av hverdagslivet drevet fram av nettet (blogger osv.) med i betraktningen: symptomatisk har et nytt sammenstøt med det banale – i betydningen det hverdagslige, fortidde, problematiske: kort sagt med hele den «meningsløse spredningen av pratsomme tekster – vært sentralt i den mangefasetterte nettbaserte poesien som har kommet frem en tid nå (jeg vil nevne de nordamerikanske «Flarfistpoetene»[9], og mer generelt det som har kommet til å hete «Googleskulpturering»; min egen Google Poem Generator har også med disse tendensene å gjøre [10]). Mer akutt enn noen annen bevegelse jeg kjenner til i samtidspoesien, generaliserer alt dette den ideen jeg her har utviklet, om poesi som en tenkning som kommer til oss annenstedsfra, og som vi ikke møter som subjekter som «tilhører», men i stedet som – enda en gang – singulariteter, «som får en masse til å bevege seg inn i en annen masse» (Deleuze). Det var nettopp dette jeg tenkte på når jeg, kanskje litt overdrevet, sa at vår tidsalder «ikke lenger tilhører oss på den måten vi er vant til». Nettpoesien er ny og eldgammel samtidig; ikke rart den til og med har vist seg i stand til å reaktivere noen av dilemmaene fra den foreldede poesien vi egentlig trodde vi hadde lagt bak oss for godt.[11]

Direkte nettbasert poesi er fortsatt et relativt nytt fenomen, som etter det jeg vet først og fremst har funnet fotfeste i Finland og USA: uansett har erfaringen med disse ledet meg til å forutsi at bruken av online-søkemotorer vil bli allesteds nærværende i løpet av noen år: en endring i poesiens produksjonsvilkår – og/eller en utvikling som gjør det enklere for poeter å se på sitt eget arbeid som produksjon, noe det kanskje alltid har vært. Poesiens andre viktige nettverkdimensjon, bruken av Internett som en personlig publiseringskanal er, nok en gang, allerede allmenn, og kanskje også av enda mer vidtrekkende betydning. Etter mitt syn tilbyr den allerede en løsning på det «minskende publikummet» som nevnes i Régis og Alcirs tekst. Her er, for en gangs skyld, problemet en del av løsningen. Jeg vil hevde at det i dag nettopp er denne muligheten til å publisere for noen få, «nettverkspunkt til nettverkspunkt», i positiv betydning, uten å bry seg om hvor mange det er, om noen overhodet, som faktisk leser det – fullstendig i samsvar med nettverkøkonomiens lover – som fungerer som den viktigste faktoren både for å øke mengden av seriøs poesi og lette tilgjengeligheten av den: i økonomiske termer har samfunnet vårt beveget seg fra en ekstensiv til en intensiv vekst. Dette kan også bety at seriøs poeså i er i ferd med å frigjøre seg fra markedsøkonomiens grep – fra forbannelser som «fagfellesskapets eiendommer» og «korporativ sjangerbruk» (Régis og Alcir). Det kan være at vi også på dette området vil oppleve en «helliggjort aktivitet som tar anstøt av kritikk og debatt», men etter hvert vil dette falme (kanskje også endre «poesikrigenes» natur?)[12] Og i det lange løp vil alle disse utviklingene også bidra til aktualiseringen av selve de utsiktene hvor kommunismens utopi faktisk en dag kunne materialisere seg; nedbyggingen av systemet for opphavsrett slik vi kjenner det. I en tid hvor immaterielt arbeid faktisk har blitt den viktigste produktivkraften, kan det å ekspropriere dens resultater (som vi alle forstår tilhører alle) og gjøre dem til privat eiendom muligens være den formen for utbytting det er aller viktigst å få bort.

Jeg kunne fortsatt. Det jeg har sagt ovenfor har jeg sagt som en kommunist som ikke tilhører venstresida – et oksymoron jeg håper skal bidra til å frigjøre poesiens revolusjonære potensial fra byrden som hefter ved (gammel) ideologisk identifikasjon. Nok en gang: hvis poesien virkelig har dette potensialet, kan det bare realiseres av poesien selv (ikke minst fordi den kanskje ikke er alene lenger), og bare ut fra dens egne hensyn. Vender den seg mot samfunnet, er det bare for å spørre «hvordan er du mulig?» Jeg vil nesten ta sjansen på å si at poesien har kommet dit hen at den nå er i stand til å fordrive seg selv fra Platons Stat, og bevege seg mot nye former for Demokrati. I dag holder det kanskje ikke å si at kunsten, eller bare poesien, eksisterer for seg selv. Jeg ville heller sagt at den allerede eksisterer for ideen om «å være sin egen begrunnelse». Det er dette som er dens politikk, dens «visjon og nødvendighet» i dag. Noe som selvfølgelig ikke forhindrer noen fra å være venstreradikale, hvis hun eller han vil det. Eller meg fra å være en ikke-kommunist – kanskje er det bare en bløff… Og når det først er brakt på bane, vil jeg gjerne avslutte denne liturgien med en ørliten kritisk bemerkning: Til forskjell fra Régis og Alcir signaliserer ikke nødvendigvis ord som «tilbøylighet» og «frivol» uansvarlighet for meg. Etter mitt syn tar fortsatt ikke den nyeste poesien vår humor alvorlig nok – ned med «lett poesi», farvel til «seriøs» poesi: la oss få mer av den typen hvor «humoren er så mørk at du ikke engang ser den», som noen engang sa om Charles Bernsteins poesi. Eller, enda en gang, med Antonio Negris ord (som jeg ikke forventer skal akseptere det jeg har sagt ovenfor heller[13]):

Gargantua og Pantagruel er, mellom 15- og 1600-tallet, midt i revolusjonen som la grunnlag for moderniteten, kjemper som har verdi gjennom å være emblemer for ekstreme figurer for frihet og nyskapning: de går gjennom revolusjonen og tar den gigantiske beslutningen å bli fri. I dag trenger vi nye kjemper og nye monstre som kan føye sammen natur og historie, arbeid og politikk, kunst og nyskapning, for å vise den nye kraften som ble tilskrevet menneskeheten ved fødselen: at det generelle intellekt, det immaterielle arbeidets hegemoni, de nye abstrakte lidenskapene og massens aktiviteter blir født. Vi trenger en ny Rabelais, eller enda bedre, flere av dem.