Arbeidet med Soldatmarkedet startet i 2003, og er et forsøk på å nærme seg selve tittelordet, dets mulige betydninger. Et av utgangspunktene har vært ordets enkeltbokstaver. Teksten i dette nummeret av Nypoesi er skrevet for webben, en fortløpende vertikal tekststrimle, eller en slags rull, bestående av bokstaven t. Det digitaliserte mediet, hvor man scroller nedover, og får en vertikal opplevelse av tekstmassen, snarere enn en horisontal, som når man leser fra side til side i en bok, har, har det slått meg, en viss likhet med oldtidens skriftruller. Teksten relaterer seg til en Soldatmarkedetinstallasjon i Skulpturens Hus i Stockholm for ett år siden, som jeg laget i samarbeid med medietekniker Erik Sjödin. Denne besto av et arkivskap i stål fylt med 16 000 automatisk genererte tekstpermutasjoner, basert på 20 "originale" – dvs av meg skapte – t-monofoner. Teksten som presenteres her er basert på ark fra dette arkivet, men altså komponert vertikalt, som en sammenhengende rull. Nå er jo denne rullen illusorisk, sammenligner med den med den fysiske skriftrullens endelighet, dens mål og vekt og materiale, støter man i den digitaliserte rullen på formatets relativitet, på all tings utbyttbarhet: bakgrunn, linjeavstand, font , fontstørrelse osv. Derfor kan en betegnelse som konkretisme kjennes ganske avleggs når man uttrykker seg i et digitalt medium. En vesentlig forskjell mellom 60-tallets og samtidens språkeksperimenter er jo det redskapet man arbeider med. Computerteknologien har vært en betingelse for at Soldatmarkedtekstene har kunnet bli til, og da tenker jeg ikke bare på de automatisk genererte sidene, men også de som er skapt ved tastaturet. For meg som ikke er oppvokst i computer-æraen har det alltid vært en sterk ambivalens forbundet med å bruke et høyteknologisk redskap til å skrive og ikke minst lagre tekster. En blanding av redsel og fascinasjon, en følelse av avmakt, av å ikke fullt ut beherske eller stole på redskapet.

I forbindelse med Soldatmarkedet har jeg fått en interesse for ulike tiders måter å oppbevare og omgås tekst på, alt fra lagringsmetoder/lagringskapasitet, til kopiering og avskrift, i det hele tatt behandlingen av tekstlige kilder, hvordan de traderes, formidles og re-presenteres. Jeg opplever eksempelvis at det er en vesentlig forskjell på hvordan tekst ter seg på skjermen og på papiret, og forsøket med å forvare en verden som er vokst frem av høyteknologi i et oppbevaringsobjekt i stål fra en før-digital tid, er en måte å forholde seg til denne motsetningen på. I den prosessen var det ellers snakk om å forholde seg til en tekstmasse som hadde nådd et visst volum. Når man står overfor et tekstkorpus på 16 000 sider, så består en stor del av arbeidet i å håndtere tekstmassen, en rent fysisk akt. De arkene som ligger i arkivskapet har ikke lenger noen sporbar kobling til sine digitale motsvarigheter, forbindelsen er klippet. At arkene har gått fra digitalisering via papir før de ble lagt inn i arkivet, for så å bli hentet ut av mine hender for å sammenstilles på ny og så bli digitalisert igjen er en lang rekke av mellomstadier og koblinger.

Tekst er jo, til forskjell fra bilder, svært ofte omgitt av mørke, et bokmørke eller arkivmørke, men en kunne også snakke om et digitalt mørke hvor tekst og bilde er likestilt . Når jeg som skrivende begynte å nærme meg et billeduttrykk var den første bevegelsen å projisere tekstene opp, henge dem på veggen, behandle dem som om de var bilder.

Forholdet mellom bilde og skrift har vært et bærende spørsmål, spesielt under arbeidet med bokstaven t. Etter hvert oppdaget jeg at denne bokstaven er bærer av korset, en oppdagelse som ledet arbeidet mot pasjonshistorien, og det igjen har åpnet for mange spørsmål og store ord bak t-en.

Tekstene er en måte å forholde seg til hvordan skrift og bilde er blitt brukt i vår kultur. I den religiøse tradisjonen ser man en streben mot at skriften og bildet skal formidle det samme, at maleren og evangelisten har samme oppgave. Kristus-ikonet er det billedlige uttrykk for inkarnasjonen, slik ikonet skal fremme bønnen og kirkemaleriet skal formidle evangelieteksten. Historisk var dette også nødvendig for å formidle de religiøse tekstene, da svært mange ikke var lesekyndige. Forholdet mellom tekst og bilde er nå mer komplisert, da disse grunnforutsetningene, i hvert fall i vår del av verden, er drastisk endret. Nå opptrer det ene ofte ledsaget av det andre, og det er ikke alltid lett å si hva som virker med størst styrke, for ikke å snakke om at det er helt andre ideologier som forsøkes formidlet gjennom dem. I tillegg vet vi at manipulasjonsmulighetene nærmest er ubegrensede i begge utsagnsformene. Vi forholder oss fortløpende til en verden av krig og terror gjennom trykte og digitaliserte tekster og bilder, og selv om vi ikke har helt oversikt over hvordan det ene uttrykket påvirker det andre, vet vi at språket er det medium hvor et menneskes holdninger formes og det sted hvor intellektet arbeider. Språket er utsagn om relasjoner. Men det finnes relasjoner som ligger utenfor språket, og spørsmålet er om man kan nærme seg disse som skrivende, om man kan komme bort fra linearitet og narrativitet uten å fornekte at utgangspunktet er litterært. En kan si at jeg har prøvd å få språket til å tie, eller snarere består forsøket i å prøve å omgå intellektet i språket. Man kommer uvegerlig til at det eksisterer et hierarki mellom språk som semantikk og språk som lyd/bilde, der det siste lett vil tolkes i lys av det første om de opptrer sammen. Det er en av grunnene til at det har det vært viktig å atskille tekstene, å spre dem i ulike fora. En av tekstene er et langt dikt, der det rytmiske og akustiske står i forgrunnen, en del består av enkeltord og ordstammer med semantiske konnotasjoner, men store deler er rene bokstavflater, monofoner.

Jeg har ellers latt delene forskyves for å inngå nye forbindelser ulike steder, uten at det er snakk om å skjule/lete etter en helhet, at man skal kunne sette sammen de spredte bitene og få et komplett hele. Noe skal kunne framtre, kobles, mest hypotetisk, en tenkt mulighet.

Mai 2006