nypoesi 2/06
MONICA AASPRONG Kommentar til Soldatmarkedet

Arbeidet med Soldatmarkedet startet i 2003, og er et forsøk på å nærme seg selve tittelordet, dets mulige betydninger. Et av utgangspunktene har vært ordets enkeltbokstaver. Teksten i dette nummeret av Nypoesi er skrevet for webben, en fortløpende vertikal tekststrimle, eller en slags rull, bestående av bokstaven t. Det digitaliserte mediet, hvor man scroller nedover, og får en vertikal opplevelse av tekstmassen, snarere enn en horisontal, som når man leser fra side til side i en bok, har, har det slått meg, en viss likhet med oldtidens skriftruller. Teksten relaterer seg til en Soldatmarkedetinstallasjon i Skulpturens Hus i Stockholm for ett år siden, som jeg laget i samarbeid med medietekniker Erik Sjödin. Denne besto av et arkivskap i stål fylt med 16 000 automatisk genererte tekstpermutasjoner, basert på 20 "originale" – dvs av meg skapte – t-monofoner. Teksten som presenteres her er basert på ark fra dette arkivet, men altså komponert vertikalt, som en sammenhengende rull. Nå er jo denne rullen illusorisk, sammenligner med den med den fysiske skriftrullens endelighet, dens mål og vekt og materiale, støter man i den digitaliserte rullen på formatets relativitet, på all tings utbyttbarhet: bakgrunn, linjeavstand, font , fontstørrelse osv. Derfor kan en betegnelse som konkretisme kjennes ganske avleggs når man uttrykker seg i et digitalt medium. En vesentlig forskjell mellom 60-tallets og samtidens språkeksperimenter er jo det redskapet man arbeider med. Computerteknologien har vært en betingelse for at Soldatmarkedtekstene har kunnet bli til, og da tenker jeg ikke bare på de automatisk genererte sidene, men også de som er skapt ved tastaturet. For meg som ikke er oppvokst i computer-æraen har det alltid vært en sterk ambivalens forbundet med å bruke et høyteknologisk redskap til å skrive og ikke minst lagre tekster. En blanding av redsel og fascinasjon, en følelse av avmakt, av å ikke fullt ut beherske eller stole på redskapet.

I forbindelse med Soldatmarkedet har jeg fått en interesse for ulike tiders måter å oppbevare og omgås tekst på, alt fra lagringsmetoder/lagringskapasitet, til kopiering og avskrift, i det hele tatt behandlingen av tekstlige kilder, hvordan de traderes, formidles og re-presenteres. Jeg opplever eksempelvis at det er en vesentlig forskjell på hvordan tekst ter seg på skjermen og på papiret, og forsøket med å forvare en verden som er vokst frem av høyteknologi i et oppbevaringsobjekt i stål fra en før-digital tid, er en måte å forholde seg til denne motsetningen på. I den prosessen var det ellers snakk om å forholde seg til en tekstmasse som hadde nådd et visst volum. Når man står overfor et tekstkorpus på 16 000 sider, så består en stor del av arbeidet i å håndtere tekstmassen, en rent fysisk akt. De arkene som ligger i arkivskapet har ikke lenger noen sporbar kobling til sine digitale motsvarigheter, forbindelsen er klippet. At arkene har gått fra digitalisering via papir før de ble lagt inn i arkivet, for så å bli hentet ut av mine hender for å sammenstilles på ny og så bli digitalisert igjen er en lang rekke av mellomstadier og koblinger.

Tekst er jo, til forskjell fra bilder, svært ofte omgitt av mørke, et bokmørke eller arkivmørke, men en kunne også snakke om et digitalt mørke hvor tekst og bilde er likestilt . Når jeg som skrivende begynte å nærme meg et billeduttrykk var den første bevegelsen å projisere tekstene opp, henge dem på veggen, behandle dem som om de var bilder.

Forholdet mellom bilde og skrift har vært et bærende spørsmål, spesielt under arbeidet med bokstaven t. Etter hvert oppdaget jeg at denne bokstaven er bærer av korset, en oppdagelse som ledet arbeidet mot pasjonshistorien, og det igjen har åpnet for mange spørsmål og store ord bak t-en.

Tekstene er en måte å forholde seg til hvordan skrift og bilde er blitt brukt i vår kultur. I den religiøse tradisjonen ser man en streben mot at skriften og bildet skal formidle det samme, at maleren og evangelisten har samme oppgave. Kristus-ikonet er det billedlige uttrykk for inkarnasjonen, slik ikonet skal fremme bønnen og kirkemaleriet skal formidle evangelieteksten. Historisk var dette også nødvendig for å formidle de religiøse tekstene, da svært mange ikke var lesekyndige. Forholdet mellom tekst og bilde er nå mer komplisert, da disse grunnforutsetningene, i hvert fall i vår del av verden, er drastisk endret. Nå opptrer det ene ofte ledsaget av det andre, og det er ikke alltid lett å si hva som virker med størst styrke, for ikke å snakke om at det er helt andre ideologier som forsøkes formidlet gjennom dem. I tillegg vet vi at manipulasjonsmulighetene nærmest er ubegrensede i begge utsagnsformene. Vi forholder oss fortløpende til en verden av krig og terror gjennom trykte og digitaliserte tekster og bilder, og selv om vi ikke har helt oversikt over hvordan det ene uttrykket påvirker det andre, vet vi at språket er det medium hvor et menneskes holdninger formes og det sted hvor intellektet arbeider. Språket er utsagn om relasjoner. Men det finnes relasjoner som ligger utenfor språket, og spørsmålet er om man kan nærme seg disse som skrivende, om man kan komme bort fra linearitet og narrativitet uten å fornekte at utgangspunktet er litterært. En kan si at jeg har prøvd å få språket til å tie, eller snarere består forsøket i å prøve å omgå intellektet i språket. Man kommer uvegerlig til at det eksisterer et hierarki mellom språk som semantikk og språk som lyd/bilde, der det siste lett vil tolkes i lys av det første om de opptrer sammen. Det er en av grunnene til at det har det vært viktig å atskille tekstene, å spre dem i ulike fora. En av tekstene er et langt dikt, der det rytmiske og akustiske står i forgrunnen, en del består av enkeltord og ordstammer med semantiske konnotasjoner, men store deler er rene bokstavflater, monofoner.

Jeg har ellers latt delene forskyves for å inngå nye forbindelser ulike steder, uten at det er snakk om å skjule/lete etter en helhet, at man skal kunne sette sammen de spredte bitene og få et komplett hele. Noe skal kunne framtre, kobles, mest hypotetisk, en tenkt mulighet.

Mai 2006









[1] Jeg har ofte sagt at det nettopp var disse utkastene til kunngjøringer – i en situasjon hvor partiet hadde en alvorlig splittelse mellom to fraksjoner, men likevel ble tvunget til å holde sammen av den store sovjetiske naboen – som fikk meg til å forstå den retoriske naturen i all skriving (det at hvordan du sier noe ofte er viktigere enn hva du sier). Eksistensen av to fraksjoner tvang meg også til å ikle enhver setning to betydninger – en situasjon som gir et perfekt bilde på visse typer modernistisk poesi!
[2] Jeg var på ingen måte den eneste i Finland på 90-tallet som var interessert i Languagepoesien. Den såkalte 90-talls-generasjonen i finsk poesi – for det meste poeter som var 10 til 20 år yngre enn meg – leste også Charles Bernstein, Bruce Andrews og Ron Silliman – men etter mitt syn nettopp med det for øyet å skulle «rasjonere» eller «rasjonalisere»: egentlig på en ganske så typisk finsk måte hvor de «utenlandske ablegøyene» alltid først utsettes for en bestemt «fjerning av ekstremiteter», slik at man deretter kan konsentrere seg om å «skille ut» den «rasjonelle kjernen», som til slutt snus opp ned for å sikre at den ikke skal produsere noe forstyrrende her. Dette er en typisk provinsiell mentalitet jeg skal snakke mer om seinere.
[3] Jf. hvordan Marx, i hans sjette tese om Feuerbach, kritiserer ham for å 1) framsette («forutsette») et «abstrakt – isolert – menneskelig individ», som er grunnen til at han derfor 2) tvinges til å forstå «essens» som en «intern, dum generalisering som naturlig forener de mange individene» (mine uthevinger).
[4] Holdningen jeg beskriver her ble selvfølgelig allerede oppsummert i Pounds slagord «Å renske opp i stammens språktrau» [«To purify the language of the tribe»]. Jeg argumenterer her for en poesi som heller prøver seg på en kontinuerlig mangfoldiggjøring av trurighetens språk [plurifying of the languages of the trite].
[5] Ja, her stiller jeg, i det minste i en viss forstand, spørsmål ved den store Wittgensteinske ideen at ”et ords betydning er dets bruk i et språk». Mitt begrep, «generalisert språkkapasitet» kan peke mot Noam Chomskys «generalisert grammatikk»; jeg står i gjeld til Oren Izenberg for denne påsatnden (jf. «Language Poetry and Collective Life». Critical Inquiry, Volume 30 nr.1 (2003)). En bemerkelseverdig tendens i samtidslitteraturen, som jeg ser som et forsøk på et «språkfugalt» sublimt er det som har blitt kjent som «konseptuelle tekster» (Craig Dworkin, Kenneth Goldsmith, Darren Weshler-Henry). Denne tendensen mot konseptualisme, forstått som en reaksjon på de nye tekstuelle vilkårene i den digitale tidsalderen, finnes kanskje i de fleste relevante nye tekster. «Språkfugale» tekster, i betydningen jeg bruker det her, ble selvfølgelig initiert av tekster man pleide å kalle «språksentrerte».
[6] Noen koordinater for en slik type verdenspoesi kunne være: uavhengighet vis-à-vis nasjonallitteraturene, inkludert institusjonaliserte (her blir jeg påminnet om Goethes begrep om verdenslitteratur»); språkblandinger; å låne strukturer – rytmiske, syntaktiske – fra andre språk; å skrive på andre språk enn det man er vokst opp med; finne opp nye, ad hoc-språk; bevisste forsøk på å skrive for et mer heterogent, ikke forhåndsbestemt publikum… Trenger jeg å tilføye at dette perspektivet står i skarp kontrast til ideologier som dreier seg om «konflikt» eller «dialog»: Faktisk ser jeg disse som komplementære, at de sammen danner en sentral bestanddel av dagens dominerende kapitalistiske ideologi (se lenger ned), med mulige farlige konsekvenser hva angår ytringsfriheten – jf. uttalelsene fra et innflytelsesrikt, konservativt, finsk parlamentsmedlem under kontroversen rundt Muhammed-karikaturene, som tilsynelatende taler til fordel for «dialog» og «forståelse»; «Dessverre finnes det elementer [i dette landet] som er uansvarlige nok til å sette hele landets sikkerhet i fare. Derfor må myndighetene ta i bruk alle midler loven tillater for å få disse støtende bildene fjernet før de forårsaker ubotelig skade [på landet og dets folk]. Regjeringen burde alvorlig overveie måter de kan innstifte nye lover på […] for å forhindre aktiviteter som kan lede til helt uforutsigelige konsekvenser både økonomisk og når det kommer til menneskelige liv.» (uthevelsene av McCarthyismen er mine)
[7] Jeg tror at det som skjer i Sao Paulo og andre steder i Brasil akkurat nå kan og skal anses for å være representativt for denne konflikten, og det på mer enn en måte. Dette er enda et eksempel på den dominerende, «samlende» ideologiens manglende evne til å holde tritt med det som skjer og opprettholde «lov og orden». Man kan også se på dette som et eksempel på hvordan «militariseringen» av denne ideologien «i bunn og grunn» avler vold. Men dette er også, noe som kanskje er enda viktigere, en påminnelse om hvordan «lagene» jeg snakket om vever seg inn i hverandre, hvordan det i dag er helt umulig å trekke en enkel (front)linje mellom de som befinner seg «over» og de som befinner seg «under». I (frontenes) gamle dager, ville de sagt at «PCC-organisasjonen» objektivt sett bidro til å styrke den dominerende ideologien … Selvfølgelig er ikke en gang det i nærheten av å vær tilstrekkelig i dag … Poesiens oppgave … Gud bedre … (Denne noten ble tilføyd på morgenen den 16. mai 2006, finsk tid.)
[8] For å vende tilbake til Marx’ Teser om Feuerbach: «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig; det det kommer an på, er å forandre den.» Man kunne skrevet en hel historie om de revolusjonære bevegelsene på 18- og 1900-tallet hvor man studerte hvordan dette «poenget» hos Marx nettopp ble tolket – ikke minst av mannen selv – på den «skitten.jødiske»(!) måten han kritiserer i disse tesene: hvor «praksis» alltid plasseres utenfor tenkningen, noe som reduserer sistnevnte til en posisjon hvor den «gir retningslinjer» osv. «Det det kommer an på» kan ikke være å legge tenkningen bak seg, men å la den bli en aktiv – ja, produktiv – kraft.
[9] Flarfistinitiativet (Gary Sullivan, K. Silem Mohammad, Michael Magee, Teemu Manninen og andre) kan oppsumeres som et forsøk  på å skrive en villet «dårlig» poesi med et innhold som er «forstyrrende», «ikke-PC», også fra forfattersens synspunkt, ofte ved å ta i bruk «Internett-søppel», chatte-språk og lignende.
[10] De viktigste forsøkene på «Googlet» poesi så langt er etter mitt syn Word in Progress av Aki Salmela (en finsk poet som skriver på «Engelsk») Deer Hunt Nation av K. Silem Mohammad, og Lyhyellä matkalla ohuesti jäätyneen meren yli av Janne Nummela (finsk).
[11] Som jeg har antydet et annet sted, tenderer jeg mot å se på flarfistinitiativet som en moderne versjon av Wordsworth og Coleridges Lyrical Ballads (1798): det samme dykket ned i den vanlige manns språk, og den samme klipp-og-liv-bruken (bevisst vrøvl) av egentlighet (eller e-gentlighet) i en fredfylt (les: forstyrret!) tilstand. Det finnes også et sterkt «bekjennende» element i Flarf, og den kan også ses på som en tilbakevending til en normativ estetikk (for å skrive «dårlig» må du ha en eller annen slags forestilling om hva som utgjør det «gode»).
[12] Alt dette knytter seg til spørsmålet om poesi som «virksomhet», som Régis og Alcir så nyttig tar opp i teksten deres (poesi som «hobby» versus «en spartansk måte å tjene til livets opphold»). Jeg skal ikke gå videre på dette her, bortsett fra å si at jeg alltid har hatt sansen for Marx formulering i Den tyske ideologien, angående «avskaffelsen av arbeidsfordelingen » i det «kommunistiske samfunnet», hvor det vil bli mulig «å jakte på morgenen, fiske på ettermiddagen, gjete buskapen på kvelden, kritisere etter middag» (erstatt med dine egne favorittsysler).
[13] Mine viktigste forbehold angående Negri og Hardts tenkning ville konsentrert seg om deres sterke avhengighet av den italienske operaismo-tradisjonen, med dens – i seg selv fascinerende – ide om at all kapitalistisk utvikling i siste instans er basert på arbeiderkamper – dvs. «hver gang det er streik, utvikles nye maskiner». For meg ser dette ut til å føre til en uholdbar glorifisering av mange bevegelser i vår tid som fra et kommunistisk perspektiv egentlig er ganske så «reaksjonære» (tenk på det brasilianske «PCC» igjen). På den annen side kommer ikke alt som peker mot et kommunistisk utopi i form av «kamper». Muligens har det for lenge siden sluttet å være et spørsmål om «kamper» overhodet? Tilsvarende har jeg det samme problemet med «motstandens» plass i Deleuzes tenkning.