nypoesi 2/06
MONICA AASPRONG Commentary on the Soldiers' Market

Soldatmarkedet is a textwork in different parts. Fragments has been published in literary journals, in a chap-book at Biblioteket Gasspedal, and has been presented by readings and exhibitions, latest at Audiatur festival for new poetry in Bergen in October 2005.
I started working with the Soldiers' Market in 2003, and essential to the work is the title itself, to approach different possible meanings of this specific word. In parts of the project the  single letters of this word has functioned as a reservoir of linguistic matter. The text presented on this site is written specifically for the web, a vertically running textstrip, or a kind of roll, consisting of the letter t. In the digitalized medium, where you scroll downwards, you get a vertical experience of the textmass, unlike the one you get when you read from page to page in a book. This has occurred to me to have a certain principal similarity to the ancient scriptures on parchment. The text relates to an installation in Skulpturens Hus in Stockholm one year ago, which I did in cooperation with media technician Erik Sjödin. The content of this installation was an old filing-cabinet made of steel filled with about 16 000 automatically generated textpermutations based on twenty "original" sheets - here "original" aims at a text made manually by me on the computer. The text presented here is based on sheets from this archive composed as a vertically running roll. Now this roll is of course an illusion, whereas the ancient physical rolls are specific and definite when it comes to measures and weight and material, here you confront relativity on nearly every issue; regarding format, background, characters, size of the characters etcetera. In this view the conception of concretism might seem pretty archaic when you express yourself in a digital medium. The tool as much as the conditions we live under is fundamentally different from the experimental literature of the sixties. Computertechnology has been a condition for making these texts, and then I don't only think about the texts that are automatically generated, but just as much the ones made at the keyboard of the computer. For me who has not been born and raised in the computer-era I have always experienced a strong ambivalence connected with using a high-tech-tool to write - not to mention to save - text. There is a mixture of feelings; fear and fascination when confronting all the possibilities, and a kind of alienation because I'm not fully in control of the tool; strange things happen to it all the time which I cannot understand, I'm not capable of solving problems, and it's hard to believe that the documents I save really are saved. In relation to the work with the Soldiers' Market I got an interest in how we have treated and kept text in different times, the way they are copied, mediated and re-presented. For instance, I reckon there is a great difference in how a text looks on the screen and on paper, and the installation with the filing-cabinet is a way to relate to these contradictions. In a process like this one also has to relate to a textmass that has reached a certain volume. When you face a textcorpus of 16 000 pages, much of the work is about handling the sheets, a concrete physical act. The sheets in the filing-cabinet can no longer be traced to their digital versions, the connection is broken. Unlike visual arts is text often enveloped in some way, in the darkness of a book or an archive, but one could also talk of a digital darkness, and in this medium the image and the text are equal. When I as a writer started to work with a visual expression, one of the first things I did was to enlarge the texts, make projections of them and hang them on walls; simply treat them as if they were images. Now I've tried to go the opposite way, to give the images the conditions of a text, the anonymity and the lack of texture.

The relation between picture and writing has been a major question especially during the work with the letter t. After a while I found out that this letter is carrying the cross, a discovery that led the work towards the gospels, the passion of Christ, - and this again has led the interest towards other words and questions hidden behind the t.  These texts are a way of trying to relate to how image and text has been used in our culture. In the religious tradition one can see that the painting and the text try to serve the same purpose, that the painter and the evangelist has the same task. The icon of Christ is the visual expression for the incarnation, like the icon also is meant to encourage the prayer. The most important mission of the church-paintings was to communicate the gospels, and historically this was necessary since a lot of people were illiterates. Today the relation between text and image is much more complicated since these conditions are drastically changed, at least in our part of the world. Now these two expressions often accompany each other, and it is not easy to tell which are the dominating - and of course the ideas and truths that they try to promote are quite different. In addition we know that the possibility for manipulation is almost unlimited. Everyday we are presented to a world of war and terror through printed and digital texts and images, and even though we don't fully overlook how one influence the other, we do know that language is the medium where the attitudes of a human being are formed as well as the place where the intellect is working. Language is there to express relations. But there are relations that exist outside language, and the question is whether one can get close to these in writing, if it is possible to get rid of the narrative and the linearity without denying that it is literature. One could say that I'm trying to keep language silent, or better I try to encompass the intellectual traits within language. There is a hierarchy between language as semantics and language as sound/image, and the later categories are bound to be seen and interpreted in the light of the former if they appear together. That is one of the reasons why it has been important to separate the texts in this work, to spread them out in different forums. One of the texts is a long poem where the rhythmic and acoustic aspects are the most important, some texts consist of single words and morphemes with semantic connotations, but most of the texts are made out of one single character. I have worked with diptychs, some times they have been cultivated by me or the computer, but often they are made out of cuts/segments  of bigger sheets and the parts are dislocated to enter into new points of contact. This is however not meant to hide a totality, so that the different parts could be put together to give a complete whole. Something might appear, be connected, as a possibility.

MAa, May 2006

[1] Jeg har ofte sagt at det nettopp var disse utkastene til kunngjøringer – i en situasjon hvor partiet hadde en alvorlig splittelse mellom to fraksjoner, men likevel ble tvunget til å holde sammen av den store sovjetiske naboen – som fikk meg til å forstå den retoriske naturen i all skriving (det at hvordan du sier noe ofte er viktigere enn hva du sier). Eksistensen av to fraksjoner tvang meg også til å ikle enhver setning to betydninger – en situasjon som gir et perfekt bilde på visse typer modernistisk poesi!
[2] Jeg var på ingen måte den eneste i Finland på 90-tallet som var interessert i Languagepoesien. Den såkalte 90-talls-generasjonen i finsk poesi – for det meste poeter som var 10 til 20 år yngre enn meg – leste også Charles Bernstein, Bruce Andrews og Ron Silliman – men etter mitt syn nettopp med det for øyet å skulle «rasjonere» eller «rasjonalisere»: egentlig på en ganske så typisk finsk måte hvor de «utenlandske ablegøyene» alltid først utsettes for en bestemt «fjerning av ekstremiteter», slik at man deretter kan konsentrere seg om å «skille ut» den «rasjonelle kjernen», som til slutt snus opp ned for å sikre at den ikke skal produsere noe forstyrrende her. Dette er en typisk provinsiell mentalitet jeg skal snakke mer om seinere.
[3] Jf. hvordan Marx, i hans sjette tese om Feuerbach, kritiserer ham for å 1) framsette («forutsette») et «abstrakt – isolert – menneskelig individ», som er grunnen til at han derfor 2) tvinges til å forstå «essens» som en «intern, dum generalisering som naturlig forener de mange individene» (mine uthevinger).
[4] Holdningen jeg beskriver her ble selvfølgelig allerede oppsummert i Pounds slagord «Å renske opp i stammens språktrau» [«To purify the language of the tribe»]. Jeg argumenterer her for en poesi som heller prøver seg på en kontinuerlig mangfoldiggjøring av trurighetens språk [plurifying of the languages of the trite].
[5] Ja, her stiller jeg, i det minste i en viss forstand, spørsmål ved den store Wittgensteinske ideen at ”et ords betydning er dets bruk i et språk». Mitt begrep, «generalisert språkkapasitet» kan peke mot Noam Chomskys «generalisert grammatikk»; jeg står i gjeld til Oren Izenberg for denne påsatnden (jf. «Language Poetry and Collective Life». Critical Inquiry, Volume 30 nr.1 (2003)). En bemerkelseverdig tendens i samtidslitteraturen, som jeg ser som et forsøk på et «språkfugalt» sublimt er det som har blitt kjent som «konseptuelle tekster» (Craig Dworkin, Kenneth Goldsmith, Darren Weshler-Henry). Denne tendensen mot konseptualisme, forstått som en reaksjon på de nye tekstuelle vilkårene i den digitale tidsalderen, finnes kanskje i de fleste relevante nye tekster. «Språkfugale» tekster, i betydningen jeg bruker det her, ble selvfølgelig initiert av tekster man pleide å kalle «språksentrerte».
[6] Noen koordinater for en slik type verdenspoesi kunne være: uavhengighet vis-à-vis nasjonallitteraturene, inkludert institusjonaliserte (her blir jeg påminnet om Goethes begrep om verdenslitteratur»); språkblandinger; å låne strukturer – rytmiske, syntaktiske – fra andre språk; å skrive på andre språk enn det man er vokst opp med; finne opp nye, ad hoc-språk; bevisste forsøk på å skrive for et mer heterogent, ikke forhåndsbestemt publikum… Trenger jeg å tilføye at dette perspektivet står i skarp kontrast til ideologier som dreier seg om «konflikt» eller «dialog»: Faktisk ser jeg disse som komplementære, at de sammen danner en sentral bestanddel av dagens dominerende kapitalistiske ideologi (se lenger ned), med mulige farlige konsekvenser hva angår ytringsfriheten – jf. uttalelsene fra et innflytelsesrikt, konservativt, finsk parlamentsmedlem under kontroversen rundt Muhammed-karikaturene, som tilsynelatende taler til fordel for «dialog» og «forståelse»; «Dessverre finnes det elementer [i dette landet] som er uansvarlige nok til å sette hele landets sikkerhet i fare. Derfor må myndighetene ta i bruk alle midler loven tillater for å få disse støtende bildene fjernet før de forårsaker ubotelig skade [på landet og dets folk]. Regjeringen burde alvorlig overveie måter de kan innstifte nye lover på […] for å forhindre aktiviteter som kan lede til helt uforutsigelige konsekvenser både økonomisk og når det kommer til menneskelige liv.» (uthevelsene av McCarthyismen er mine)
[7] Jeg tror at det som skjer i Sao Paulo og andre steder i Brasil akkurat nå kan og skal anses for å være representativt for denne konflikten, og det på mer enn en måte. Dette er enda et eksempel på den dominerende, «samlende» ideologiens manglende evne til å holde tritt med det som skjer og opprettholde «lov og orden». Man kan også se på dette som et eksempel på hvordan «militariseringen» av denne ideologien «i bunn og grunn» avler vold. Men dette er også, noe som kanskje er enda viktigere, en påminnelse om hvordan «lagene» jeg snakket om vever seg inn i hverandre, hvordan det i dag er helt umulig å trekke en enkel (front)linje mellom de som befinner seg «over» og de som befinner seg «under». I (frontenes) gamle dager, ville de sagt at «PCC-organisasjonen» objektivt sett bidro til å styrke den dominerende ideologien … Selvfølgelig er ikke en gang det i nærheten av å vær tilstrekkelig i dag … Poesiens oppgave … Gud bedre … (Denne noten ble tilføyd på morgenen den 16. mai 2006, finsk tid.)
[8] For å vende tilbake til Marx’ Teser om Feuerbach: «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig; det det kommer an på, er å forandre den.» Man kunne skrevet en hel historie om de revolusjonære bevegelsene på 18- og 1900-tallet hvor man studerte hvordan dette «poenget» hos Marx nettopp ble tolket – ikke minst av mannen selv – på den «skitten.jødiske»(!) måten han kritiserer i disse tesene: hvor «praksis» alltid plasseres utenfor tenkningen, noe som reduserer sistnevnte til en posisjon hvor den «gir retningslinjer» osv. «Det det kommer an på» kan ikke være å legge tenkningen bak seg, men å la den bli en aktiv – ja, produktiv – kraft.
[9] Flarfistinitiativet (Gary Sullivan, K. Silem Mohammad, Michael Magee, Teemu Manninen og andre) kan oppsumeres som et forsøk  på å skrive en villet «dårlig» poesi med et innhold som er «forstyrrende», «ikke-PC», også fra forfattersens synspunkt, ofte ved å ta i bruk «Internett-søppel», chatte-språk og lignende.
[10] De viktigste forsøkene på «Googlet» poesi så langt er etter mitt syn Word in Progress av Aki Salmela (en finsk poet som skriver på «Engelsk») Deer Hunt Nation av K. Silem Mohammad, og Lyhyellä matkalla ohuesti jäätyneen meren yli av Janne Nummela (finsk).
[11] Som jeg har antydet et annet sted, tenderer jeg mot å se på flarfistinitiativet som en moderne versjon av Wordsworth og Coleridges Lyrical Ballads (1798): det samme dykket ned i den vanlige manns språk, og den samme klipp-og-liv-bruken (bevisst vrøvl) av egentlighet (eller e-gentlighet) i en fredfylt (les: forstyrret!) tilstand. Det finnes også et sterkt «bekjennende» element i Flarf, og den kan også ses på som en tilbakevending til en normativ estetikk (for å skrive «dårlig» må du ha en eller annen slags forestilling om hva som utgjør det «gode»).
[12] Alt dette knytter seg til spørsmålet om poesi som «virksomhet», som Régis og Alcir så nyttig tar opp i teksten deres (poesi som «hobby» versus «en spartansk måte å tjene til livets opphold»). Jeg skal ikke gå videre på dette her, bortsett fra å si at jeg alltid har hatt sansen for Marx formulering i Den tyske ideologien, angående «avskaffelsen av arbeidsfordelingen » i det «kommunistiske samfunnet», hvor det vil bli mulig «å jakte på morgenen, fiske på ettermiddagen, gjete buskapen på kvelden, kritisere etter middag» (erstatt med dine egne favorittsysler).
[13] Mine viktigste forbehold angående Negri og Hardts tenkning ville konsentrert seg om deres sterke avhengighet av den italienske operaismo-tradisjonen, med dens – i seg selv fascinerende – ide om at all kapitalistisk utvikling i siste instans er basert på arbeiderkamper – dvs. «hver gang det er streik, utvikles nye maskiner». For meg ser dette ut til å føre til en uholdbar glorifisering av mange bevegelser i vår tid som fra et kommunistisk perspektiv egentlig er ganske så «reaksjonære» (tenk på det brasilianske «PCC» igjen). På den annen side kommer ikke alt som peker mot et kommunistisk utopi i form av «kamper». Muligens har det for lenge siden sluttet å være et spørsmål om «kamper» overhodet? Tilsvarende har jeg det samme problemet med «motstandens» plass i Deleuzes tenkning.