Hvordan leser man en tekst som er bygd opp av flere språk? Hva slags kulturell tekst kan komme ut av en så sammensatt struktur? Kan slike tekster, ved å stille seg i opposisjon til den enspråklige identitetens forhandlinger – det Samme som snakker med en Annens aksent – sies å bryte med noen av de betingelsene som nasjonal identitet og enspråklige miljøer setter for spørsmål om språklig tilhørighet og kulturell oversettbarhet? Ved å bruke arbeider av Joan Retallack, Rosmarie Waldrop og Theresa Hak Kyung Cha vil jeg reflektere over noen detaljer i de flerspråklige poetikkene, og spørre hva slags implikasjoner de kan ha for den tekstuelle identiteten performativitet.

Innledningsvis bør man merke seg at i de arbeidene jeg skal lese, vil krysningen av språkmiljøer ikke slutte seg til den modernistiske tanken om en pankulturell akademisk tilgjengelighet, heller ikke til tanken om oversettelighet, slik den har kommet til uttrykk i den senere tids slagord om «global kultur» og «multikulturalisme».  Snarere brukes den til å artikulere og revurdere spente og uoversettelige felter. Som Nikos Papastergiadis så nyttig foreslår, tar «[I]nteraksjon mellom to kulturer utgangspunkt i illusjonen om overførbare former og gjennomskinnelig kunnskap, men leder i stadig større grad til motstandsdyktige, uklare og dissonante utvekslinger.»[i] Emner som feilplassering, forskyvning og flerspråklighet vil i denne teksten bli vurdert positivt, som en undersøkelse av det særegne ved kulturell plassering og språklig utveksling. Fordi det av og til fremstår som noe underliggende, og av og til er helt åpenlyst, vil dette arbeidet også kritisere og besvare spørsmål om opphav og myten om Hjem(komsten).

Å ikke mestre

I en drøfting av forholdet mellom Gertrude Steins poetikk og hennes ikke-engelsktalende bakgrunn, hevder poeten Charles Bernstein at det å ikke mestre språket ikke er «en posisjon som viser utilstrekkelighet; tvert imot forutsetter det å mestre noe at noe undertrykkes, og er kjennetegn på en nesten uopprettelig mangel.»[ii] Språktilegnelsen blir sett på som en kontinuerlig språkskapende prosess og behandles dermed «ikke som noe som skulle oversettes bort, men som noe å gå inn i, ta bolig i uten å miste villskapen.» Med utgangspunkt i en hele tiden gjentatt «umestrende» posisjon kan forfatteren få sporene etter sin egen tilegnelse av førstespråket, eller av det andre- eller tredje, til å sette seg i språket, for å tydeliggjøre, snarere enn redigere bort, språkbruken som en prosess.

Selvfølgelig kan man her finne en revaluering av modernismens myte om språkets iboende eksil, som det ifølge Mallarmé og en proto-modernistisk messianisme, er skrivingens drivkraft å ville prøve å mestre og overskride.[iii] Det er ikke ved å sublimere språket (langue) til et skriftens perfeksjonerte parole, men snarere ved å utvikle skrivestrategier gjennom en forståelse av det «å ikke mestre» og et språk som ikke «eies», at situasjoner av språklig overskudd og kulturell forskyvning (ikke erstatning) kanskje best kan videreformidles. Forskyvning ses i dette tilfellet ikke på som eksil, men som selve forutsetningen for at relokalisering skal kunne forstås positivt, på tvers av og motsatt de samlende, mytologiserte og ofte ekskluderende normene for nasjonalspråk og enspråklig kultur. Dette frigjør også skrivingen fra de uopprettelige begrensningene som følger av den utopiske lengselen etter det ene, uforanderlige Språket, gjemt bak alle språks ufullkommenhet. I denne sammenheng er det talende at nostalgien etter Babel ofte har legitimert ekskluderende og nasjonalistiske tilnærminger til en skriftens mystisisme.[iv]

Deleuze og Guattaris begrep, utviklet i Kafka: Mot en mindre litteratur, om at morsmålet alltid både er deterritorialisert av bruk, og rekontekstualisert av  den flytende referensialitetens verdisystemer, forsøker også å minimere det konsoliderende forsvarsverket av opprinnelse og tilhørighet. De ser på språket som et skiftende og dynamisk oppstilling, med røtter i det begrepsdannende maskineriet i den talendes sosiofysiologiske kropp.

Det er aldri snakk om ett språk, og de hybride tekstualitetenes evne til å vise frem forskjeller kan, ved å operere i motsatt retning av et totaliserende prosjekt, fremme dialoger som setter pris på det positive ved differensialisering og differens. Deleuze og Guattari leser det «å ikke mestre» som en stammende handling, som verdsetter og muliggjør manifesteringen av den iboende flerspråkligheten i ethvert levende språk. Denne stammende handlingen avdekker den «oppstillingen» som er språket og innskriver den språklige innflytelsens komplekse vitalitet: «Oppstillingens helhet ligger i samhandlingen: den er en symbiose, en ’sympati’. Det er aldri slektskapet som er viktig, men alliansene, legeringene; disse er ikke rekkefølger, arvefølger, men overførbar smitte, epidemier, vinden.»[v] For Deleuze og Guattari er hensikten å skrive «lik en hund som graver seg et hull», for å finne språkets «eget underutviklete punkt.»[vi]

Den poetiske og kulturelle betydningen av å tenke på språket i denne Deleuze-Guattarianske «mindre» skalaen, som en sammenslåing av kulturelt nedgravde, usette eller underutviklede felter, er at det forsøker å etablere skriveaktiviteten som en pågående sammenføyning som må åpne seg for det spesifikke ved rom og sted, samtidig som den alltid forblir mistenksom mot alle typer normert nasjonallitteratur. «Kun muligheten for å innføre en mindre utøvelse av et større språk fra innsiden av tillater definisjoner av populærlitteratur, marginal litteratur og så videre. Kun på denne måten kan litteratur virkelig bli en kollektiv uttrykksmaskin og i stand til å utvikle sitt innhold.»[vii]

Deleuze og Guattaris insistering på en positivt ladet «stamming i ens eget språk» innskriver et forhold til språket som får ethvert krav om homogenitet til å virke hysterisk, og som rekontekstualiserer særegenhetene i deres mangefaseterte historier. Dette har også store konsekvenser for synet på det å oversette og oversettelighet.

En ting das ding a ling

Hele Joan Retallacks verk, og særlig de siste arbeidene hennes, gir en utfordrende refleksjon over hvordan oversettelsens krav kan oppfattes fra skrivepraksisens synspunkt. Faktisk bruker hun i en av de nyeste tekstene, «Scenes of Translation», med den ironiske undertittelen «(from the Translation)», oversettelsesaktiviteten som eksplisitt motiv og motivasjon. Teksten er også, muligens uunngåelig, en av Retallacks mest flerspråklige så langt.

«Scenes of Translations»[viii] utgir seg for å være skrevet på tre språk (amerikansk-engelsk, kubansk og tysk), organisert i tre tydelige kolonner, med respektive overskrifter: LOCAL TRAVELING; EXCURSIONS; SIGHT-SEEING. Dermed gjør Retallack allerede innledningsvis, og med arven av oversatt litteratur i bakhodet, et poeng av å likestille poet-oversetterens virksomhet med turistens, der han eller hun absorberer og approprierer ved å ta snapshots langsmed veien inn og ut av språk og litteraturer. Allusjoner til det å skrive postkort, bli fotografert, ha med seg en (misvisende) glosebok eller tyde fonetiske transkripsjoner av noen av de kubanske segmentene er spredt rundt i teksten, og fungerer som påminnelser om at ingen faktabaserte og assosiative undersøkelser av tekstens landskap eller omgivelser noen gang kan sette sammen et fullstendig bilde av det som finner sted. Ingen pakketur til «the woodland». Hvis poeten som turist hadde til hensikt å oversette Georg Trakls tekster fra tysk til amerikansk ved å legge den amerikanske versjonen over den tyske («Trakl, I don’t speak» er de første ordene av teksten i den venstre kolonnen, og utdrag fra diktene hans er spredd ut over teksten), vil man allerede i den andre linjen, den kubanske poeten Jorge Guitarts tekst med tittelen Trakl, Yo No Se Aleman, oppleve at den konvensjonelle oversettelsens doble bevegelse forstyrres av at det introduseres en tredje term (spansk). Oversettelsen blir undersøkt, lokket frem som en spredende og parallellesende håndtering av en rekke visuelle, fonetiske, lingvistiske og translingvistiske spill. «[A]ll der Fall ist / inflatable, growing» fra anstrengelsene i Retallacks podende lesing og skriving av Trakl. Og hvis forfatteren i et anfall av sarkasme skulle være fristet til å si at skrivingen umulig kan ikle seg oversettelsens klær, setter hun uten å nøle opp «a sort of / unc conditional hypothermal / of accident untransflatable».

Retallacks «untransflatability», som kan forstås som både sammensmeltning og spredning, peker her mot et sammensatt nettverk av  avgrensede felter der man navigerer mellom tysk, spansk og engelsk, blant soniske spill som vrir tapte slektskap ut av tverrspråklige forsoninger «a thing das Ding a ling / pepples fall-ing l’ink Kiesel-stein», og blant deler av  syllabiske splittelser «…LOSS / NINOS MO URNING BECAUSE EL ECTRICK CIT YO AS PERGES NACHT AS PERITE(Y) / LOSSNINOS MOURN IN GBE CAUSEEL LECT RICK CITY O…». Gjennom sine insisterende syllabiske variasjoner minner denne seksjonen oss uunngåelig om at det å etterlate blanke felter mellom ord alltid har blitt brukt til å minimere, til og med ødelegge tvetydigheter, og til å kontrollere betydningsspredningen. Det er talende at Retallack  velger å lukke teksten gjennom å åpne den opp mot noe som ligger bak vår eksisterende språk- og oversettelsesforståelse: «[the rest of this poem is (also) (too) in tatters].

I denne teksten kan man på mange måter se en skrivende og høyst problematiserende bruk av Walter Benjamins påstand om at oversettelse bør betraktes som en prosess rettet inn mot språkenes fremmedhet, at prosessen må finne sted på den plassen språket i den oversatte teksten selv befinner seg, og ikke innta dennes sted ved å gjøre den til en del av språket og kulturen den ankommer. Ved å gjøre oversettelse til en avdekning av ulike kilder, og tillate at disse kildene overbringes leseren uten å være jevnet ut til en glatt, «oversatt», og i siste instans ideologisk tilslørende tekstmasse, forsøker Retallack å utvide dette feltet. Her fungerer oversettelsen som en refleksjon over det å skrive. Sånn sett forledes den ikke av noen unik original. Trakl-seksjonene fungerer som suffleringer, som et av mange motiver. «Det finnes ikke noen enhet å avdekke, ingen anledning til å tenke seg opphavet som sådan, siden opphavet, nå ikke-opphavet, allerede er det den syntetiske enheten hviler på. Enhver enhet vil være en ettervirkning.»[ix] Eller som kritikeren Rosie Braidotti presist uttrykker det i sitt essay om polyglotten: «[D]et kan ikke finnes fragmenter der det ikke finnes en helhet.»[x]

Kanskje kan man derfor snakke om Retallacks arbeider som en tilnærming til et kulturelt og språklig materiale som muliggjør en kybernetisk forståelse av skrivingen, en som konstruerer fortolkende, lokaliserte og rekonstruerte omgivelser for lesning. Faktisk kan det å oversette, som en skrivemåte, utvide leserens forståelse for hvordan vedkommende forholder seg til sin egen og andre språklige kulturer. Ved «å ikke mestre» prinsippene for oversettelse og «stamme» seg gjennom materialet den benytter seg av, problematiserer en slik praksis enspråklighetens levedyktighet og kritiserer de kolonialistiske og nasjonalistiske strømningene som fortsatt ligger under mer konvensjonelle syn på oversettelse. Den bygger også bro mellom prosessbaserte arbeider (som mange av Retallacks verker bygger på) og den sosiale og personlige relokaliseringen som mye av det flerspråklige og eksperimentelle oversettelsesarbeidet springer ut av.

Legg merke meg

For andre- og tredjespråksforfattere som Theresa Hak Kyung Cha, Rosmarie Waldrop, Anna Tardos, Guillermo Gomez-Pena og andre, brukes oversettelsesmetoder og stilisering av flere språk helt eksplisitt for å øke bevisstheten om dis/lokalisering. Strukturell og tematisk handler de ofte om å ta et skriftlig grep om hvordan vi styres av personlig forflytning og tillagte språklige identiteter. Disse emnene er uløselig knyttet til begrepsdannelsen og u/lesbarheten i tekstene. Helt fra begynnelsen av er det det å ikke mestre, heller enn det å ikke kunne kontrollere språket som ligger nedfelt i det tekstlige prosjektet. Helt fra begynnelsen av kan ikke den flerspråklige skriveaktiviteten annet enn å artikulere seg selv som en kulturell og lingvistisk skjevhet i forhold til den dominerende, og ofte offisielt enspråklige kulturen den skriver seg inn i. Denne underliggende «umestringen» kan så igjen velge å bruke seg selv til å mestre, suge opp, nøytralisere dette gapet, som i det ofte siterte tilfellet med Joseph Conrads mer engelske enn det engelske engelsk.[xi] Det kan også utforskes for å politisere den fraværende kontrollens retorikk inne i andrespråket, slik tilfellet var med Beckett og Stein.

Man kunne så spørre hva slags leddelte artikulasjoner som oppstår av prosjekter som for alltid navigerer mellom det som er gitt av forfatterens eget kulturelle språk og den tilegnede fortroligheten med språket man har adoptert, og hva slags formelle og ideologiske strategier, hva slags kulturell plassering, dette språket muliggjør (og umuliggjør). Gitt at forfattere ikke kan speile seg i, eller for den saks skyld skille seg fra føringene i det språket de skriver seg inn i, kan man spekulere i om parallellen mellom det å konstruere identitet og det å bli språkfør her reaktiveres av denne bevegelsen inn i et annet sosiolingvistisk miljø.

«Du får følelsen av at det nye språket er en oppstandelse: ny hud, nytt kjønn,» skriver Kristeva i boken Strangers to Ourselves.[xii] Becketts velkjente forklaring på sin egen vending til fransk som en måte å «pour faire remarquer moi» (bokstavelig og på «fremmedgjort» fransk: å merke meg),[xiii] er i denne sammenheng talende for de mulighetene til å avlede og redefinere hvordan identitet framføres som ligger i det å skrive på et annet (og tredje) språk.

For Beckett, som gjennom sin franske språkutøvelse aldri unngår å stille spørsmål ved hvordan språk lages og ulages, som for Joyce, som intraspråklig «fant opp et nytt språk inne i engelsk» (Bernstein), er det vanskelig å ignorere at arbeidene deres på en eller annen måte ble artikulert som en svar på det britiske forsøket på å utradere irsk kultur og språk. Å skrive seg selv ut av ens eget språk samtidig som man resirkulerer det tekstuelt, kan derfor ikke betraktes som en måte å sørge over språket man legger bak seg, men som en måte å demaskere den rollen enhver aggressivt dominant språklig kultur spiller for å garantere sin egen hukommelses autensitet og sin egen identitets entydighet.

Simulert tilhørighet

For den koreansk-amerikanske forfatteren Theresa Hak Kyung Cha konstruerer skrivingen sitt eget, partikulariserte miljø gjennom å problematisere historiens og språkets lærdom. Mer presist prøver skrivingen å dekonstruere den naturaliserte eksilstatusen ved å nekte henne å benytte den for å mestre en sosial identitet. I boken Dictee varsler temaet at «a second coming» skal komme ut av «[the] simulated pasts resurrected in memoriam».[xiv] Vekten ligger på minnets kunstighet og konstruksjon av fortid.

Tittelen på hennes sjangerkryssende, flerspråklige bok, som ble publisert første gang i USA i 1982 og nylig gjenopptrykt, er i seg selv talende for hennes tekstuelle strategier. Tittelen betyr «diktat» på fransk, men har symptomatisk nok mistet den nødvendige franske aksenten (dictée). Å miste den konvensjonelle aksenten varsler en annen type aksentuering. Å minnes den aksentuerte fortiden er bare mulig gjennom en montasje mellom kulturer og språk. Ved å innledningsvis miste en aksent signaliserer Cha sin polyglotte identitets multiple aksenter og oversettelsespraksisen disse implisitt krever.

De første sidene gir Cha muligheten til å sette den større konteksten for det boka avdekker – «Tell me the story / Of all these things / Beginning wherever you wish, tell even us» –  i det språket som danner henne:

From A Far
What nationality
or what kindred and relation
……………
Tertium Quid neither one thing nor the other
Tombe des nues de naturalized
what transplant to dispel upon. (20)

At skolediktaten er et undertema er talende for de mer rotfaste kulturelle og historiske diktatene som utgjør hovedmotivene og spørsmålene i boken: hvordan håndterer man sitt eget språk i forhold til historie, minne, identitet og kjønn? Hva slags barbarisme spiller med i språk og identiteters grunnleggende fortellinger?

Dictees tekstuelle arbeid består av en sammensmeltning av stilistiske verktøy og av undersøkende rekvisitter, som for eksempel fotografiske «beviser», håndskrevne «dokumenter», offisielle administrative brev, vestlige og østlige anatomiske plansjer, fransk-engelske oversettelser, flerspråklige dikt og kinesiske kalligraferte tekster. Fortellingen er full av løst tilskrevne jeg og omskiftelige hun og vi innkapslet i ufullstendige historier som krysser mellom det «personlige» og det «historiske». Alt dette trekker en subtil linje mellom det å aktivere og det å skape minner. Det voldsomme i de politiske situasjonene som hele tiden beskrives er også satt opp elliptisk og nærmer seg aldri det eksplisitte vitnemålet. Cha later til å spørre om det er holdbart å søke tilflukt i eksilets narrativ når hun skal konstruere sin egen, naturaliserte asiatisk-amerikanske identitet. Hennes oppstykkede fremstilling av familiens historie, satt opp mot et bakteppe av fryktelige politiske hendelser, plukker omhyggelig fra hverandre de postkolonialistiske tekstenes forførende og ofte nostalgiske og forsonende prosjekt. Her er ikke inskripsjonen av tap flettet sammen med de løftene som gis av forsonende og/eller bekjennende fortellinger. Denne mørke, rystende boken kritiserer og motsetter seg det innsamlede og distribuerte materialet, heller enn å bekrefte det som «bevis». Alt er kun aspekter av en «sequence, narrative, variation / on make believe» (129).[xv] Det finnes ingen stabilitet, ingen synlig «tilbakekomst» bakenfor de tekstualiserte språkenes konstruksjoner:

Conséquement
en suivant la vue absente
which had ceased to appear
already it has been
has been
has been without ever
occurring to itself that it should remember
Sustain a view. Upon
itself. (125)

Det er nettopp fordi Cha ikke kan skille den narrative behandlingen av sin egen, komplekse flerspråklighet fra impulsen til å manifestere den, at teksten utgjør en så ubehagelig og kompromissløs lesning. Selv om boken gjennomgående trekker mot å «Uttering again to re-vive. The forgotten»(150),[xvi] tjener ikke sammenstillingen av Dictees mange tekstuelle stemmer og kryssbefruktningen av både språk og kulturell arv til å konkretisere erfaringen av eksil, den definitivt Andre, men heller til å foreta en serie inderlige, hvileløse meditasjoner over hvordan hun skal kunne bli i stand til å dokumentere den «extended journey, horizontal in form, in concept,» som er hennes egen skrivings reise og dens smertefulle avvisning av enhver konstituerende myte om opphav, ingen hjemkomst.

Kritikeren Homi Bhaba, som her følger Chicanoforfatternes terminologi, definerer plassen hennes egne tekster inntar som «borderline art»: «Borderline-kunstnere har muligens oppstykkede historier, arkiver som er tomme, potente men kraftløse minner, men erfaringen deres av å overleve gir dem likevel en spesiell innsikt i de konstruerte, kunstige og strategiske hendelsene som de herskende minnes som livets ’realiteter’, eller reportasjer basert på historiske vitnesbyrd.»[xvii] Her forstås borderline-tekster ikke bare som en måte å forskyve grensene mellom språk, men også, mer presist, en utskjæring av disse grensene for å opprette soner av aktivitet og erfaring, som i sin tur uttømmer forutsetningene for en enspråklig representasjon. Sånn sett er borderline som sone ustabil og omskiftelig. Den er også særpreget for hver enkelt forfatter eller forfatterfelleskap. Den fungerer ved å gjøre innhogg i de ulike språkfellesskapene forfatterne på den ene eller andre måten assosieres med, og demonstrerer en kritisk og poetisk tilbaketrekning fra det å høre til på «den ene eller den andre siden» av grenser. Den spenner kontinuerlig konvensjonene for forstålighet, både språklig og i en større kulturell ramme. Gjennom å arbeide ut i fra og vise frem det splittete språklige fundamentet hun stammer fra, lokaliserer Cha seg selv, presist og kulturelt, der helt bestemte språkfellesskap og historier møtes. Dermed stiller hun også helt eksplisitte spørsmål ved det språklige fundamentet som bestemmer den negative konstruksjonen av forskjell, og som forlegger hennes eget arbeid og identitet som «noe annet». Ved å samle stedbunden språkbruk, deriblant engelsk-amerikansk, heller enn å utvikle en tekstuell identitet som innordner seg en enspråklig identitet, prøver Cha å artikulere og innskrive vår forståelse av nasjonalspråk og nasjonalkultur på nytt. Tekstualiteten fungerer som et rom for intervensjoner som gjenforener og kontrasterer språksystemer og fråtser i de synkroniserte kulturelle forskjellenes heterogenitet. Som Rosie Braidotti oppsumerer det: «For polyglotten er skrivingen en prosess som handler om å plukke fra hverandre de fastlåste identitetenes illusoriske stabilitet, for å få den ontologiske sikkerheten som kommer av intimiteten med ens eget språklige ståsted til å sprekke som en boble».[xviii]

I slike omgivelser blir leserens rolle umiddelbart problematisert og kontekstualisert. Den alluderende syntaksen og det fotografiske materialet som Cha benytter for å gå inn i hendelser og tegn som gir gjenlyd for lesere som er kjent med koreansk kultur, etablerer for en leser som er ukjent med denne kulturen eller erfaringen av «naturalisering», slik jeg er, en ubehagelig revne mellom det jeg vet at jeg leser (og dermed gjenkjenner) og det jeg tror jeg leser (og dermed antar at jeg gjenkjenner). Spørsmålet om leserens rolle i en slik bok setter hele tiden spørsmålstegn ved både forfatteren og leserens kulturell lokalisering. Spørsmålet setter ned tempoet og presser en opp mot grensen for ens egen kulturelle forståelse, det krever at leserne forholder seg til sin egen kulturelle og språklige bakgrunn, som en uløselig del av lesningen.

Denne opplevelsen av å bli konfrontert med sin egen kulturelle egenart når man presenteres for en forfatters «uleselige» kulturelle bakgrunn, danner også utgangspunktet for arbeidene til den meksikanske forfatteren og performance-kunstneren Guillermo Gomez-Pena. De fleste av prosjektene hans er skrevet  på flere språk, vanligvis en blanding av amerikansk-engelsk,  gateslang, og idiomer fra meksikansk og chicano. Pena var også en av de første til å kalle denne flerspråklige tilnærmingen til det å skrive for borderlanguage. Fra den tekstbaserte performansens synspunkt utgjør den en av de mest kjente eksemplene på en skrivestrategi som benytter språklige forskjeller for å lokalisere og problematisere temaer som kulturell dominans, språklig overlegenhet, marginalisering og den universelle Andre. På samme måte som for Cha bygger den mindre på det å skape en ideell leser, enn på den fruktbare motstanden mot å skrive inn den ene leseren. Da han samarbeidet med den kubanske forfatteren Coco Fusco, endret de det førende språket alt etter hvor de opptrådte, med vekt på det språket publikumet til enhver tid ville ha ufullstendig eller ingen kjennskap til.[xix]

Å etablere punkter, blokker av uforståelighet blant publikum/leser, kan ikke sammenliknes med et hermetisk virkemiddel i protomodernistisk forstand. Snarere tilbakefører og reposisjonerer disse blokkene språkets lokalisering og fluktueringer. På denne måten prøver reterritorialiseringen mindre å aktualisere en evig tilbakevending  til et mytifisert land, mindre å essensialisere utlendingen eller den fremmedes annenhet, enn å risse gyldigheten av språklig mestizasje[xx] inn i konstitueringen av samtidige identiteter.

Det faktum at forfattere som Cha og Pena ikke bare ville kritisere enspråklighetens nasjonalistiske og ekskluderende implikasjoner, men i siste instans fråtse i de mulighetene en destabilisering av heterogene skriftlige og språklige praksiser gir, viser tydelig at eksillitteraturens parametre ikke lenge kan opprettholde forestillingen om en kulturell forflytning eller, for den saks skyld, den ofte ukritiske og ubestemte oppvurderingen av det hybride som et tredje, kompenserende og oversettbart begrep. I stedet peker de mot en positiv revurdering av det uoversettelige, på bekostning av det universelt oversettbare. Det er talende at Bhaba snakker om dette som «the stubborn chunks,» den uklare, motstandsdyktige detaljen som signaliserer kontekstuelle forskjeller i vekslingen mellom kulturer, i kontrast til et totaliserende prosjekt: «Hybride sammenstillinger legger vekt på de uforenlige elementene – «the stubborn chunks» – som grunnlaget for kulturelle identifikasjoner»[xxi] I en slik kontekst er det uoversetteligheten, ikke oversetteligheten som fremmer det spesifikke ved en personlig og kollektiv erfaring.

Bortsett fra

For Rosmarie Waldrop, poet og ansett oversetter fra tysk og fransk, bygger prosjektet A Key into the Language of America mindre på at hun «blir sett på som» utlending, enn på måten lese- og skriveprosessen synliggjør hennes egne forutsetninger som en immigrant til Amerika, en «hvit, utdannet europeer som ikke fant det vanskelig å få jobb».[xxii] Tittelen på boken er den samme som på boken som ligger til grunn for undersøkelsen hennes. Skrevet av misjonæren Roger Williams og utgitt i 1634, hadde A Key into the Language of America da den første gang ble utgitt også undertittelen «or an help to the language of the natives of that part of America called New England.» Som den første systematiske og velvillige innstilte studien av et innfødt amerikansk språk, Narragansett, og dets tradisjoner, inntok den opprinnelige boken et kritisk blikk på de kolonialistiske holdningene i de borgerlige kristne nybyggersamfunnene i området, noe som førte til at Williams ble forvist fra samfunnet. At Waldrop valgte å bruke den samme tittelen på sin omskriving av Williams bok er interessant i forhold til overlappingen dette ser ut til å indikere – som om hennes egne erfaringer ikke kan annet enn å pode seg selv, kritisk og poetisk, over på en amerikansk milepæl for å gjøre seg selv synlig: «Når alt kommer til alt kan boken kalles en immigrants versjon av arven og den komplekse historien til det landet jeg gjort til mitt eget,» skriver hun i forordet.

Ved å tilsynelatende overta materialet som ligger til grunn for denne boken, tilsynelatende kolonisere det med sin egen nittenhundretallslesning, avdekker Waldrop den tvetydige kompleksiteten som ligger nedfelt i forsøket på å gå inn i og forholde seg til det underliggende, av og til nedgravde eller forlatte, materialet til det adopterte landet. Faktisk erklærer hun helt tydelig at «jeg i likhet med de første nybyggerne kom fra Europa. Jeg kom, forventet noe fremmed, forventet å bli desorientert, men ble i stedet sjokkert over min egen mangel på kultursjokk»; men hun vedkjenner seg også, som en del av hennes egen eurosentriske arv, den kolonialistiske holdningen og de blinde flekkene som gjorde den tidlige dannelsen av det hvite, kristne Euro-Amerika mulig; «Ingenting virket annerledes enn det Tyskland jeg vokste opp i, bortsett fra de indianske stedsnavnene.» For Waldrop gjør denne overlappingen det mulig å reflektere over hvordan en oppsporing av språkhistorien kan føre til en kritisk og personlig revurdering av ens egne kulturelle forutsetninger. Waldrops «bortsett fra» og «i likhet med de første nybyggerne» avdekker hvordan hun til å begynne med identifiserte seg med historien for å finne seg til rette i Amerika. Dette står i sterk kontrast til den destabiliserte og desentrerte måten hun senere behandler sitt eget  materiale på, og skal komme til å stille spørsmål ved steder bundet til hennes egen identitet: «Year of parades. Celebrating exploits unsuited to my constitution. As if every move had to be named expansion, conquest, trinity, and with American intonation».(60)

Når hun plasserer sin egen tekst innenfor Williams overordnede struktur, setter Waldrop opp en collage som inkluderer Narragansettvokabular, passasjer fra Williams tekst på 1600-tallets engelsk, og sine egne poetiske intervensjoner. Når hun graver seg inn i boka for å grave ut sin egen erfaring som en nålevende amerikanisert poet – «an eye devouring its native region must devote special attention to its dialect» (5) – framhever Waldrop de uunngåelige sammenstøtene og avbruddene som, på mange stadier i utviklingen, former den tidlige amerikaniseringens brutalt rekreerende natur. Ved gjennomgående bruk av ulike typesnitt og ulik layout, og en rekke idiomer, framhever hun noen av disse sammenstøtene med utgangspunkt i sitt eget forfatterskap: «Prefer the movement of planets or buffalo to European coat-men, identifiable strains to city planning even when applied to lexical items. Wetomémese. A Little House. Which women live apart in, the time of their exhaustive volume» (13). Hvordan hun skriver lesninger nærmer seg en ikke-absorberende prosess som hele veien fungerer som en påminnelse om de uforenlige og differensierte kildene som former prosjektet. Implisitt viser den også til Deleuze og Guattaris versjon av flerspråklighetens sosiale evakuering.

En kroppens tematikk – «flesh, considered a cognitive region» – og kjønnstematikk – «… is called woman or wife» – brukes gjennomgående som Waldrops observasjonspunkter. Hvordan hun lokaliserer den kulturelle tildekkingen og omorganiseringen av det kvinnelige kjønnet i Williams tekst ser faktisk ut til å være det som først og fremst former Waldrops språklige reterritorialisering. Ved å legge private kommentarer til historisk kildemateriale identifiserer hun de kulturelle stengslene som definerer henne som kvinne: «I was stuck in a periodicity I supposedly share with Nature, but tired of making concessions to dogs after bones» (54). Waldrops bok gir i denne betydningen et stimulerende eksempel på hvordan en flerspråklig erfaring ikke bare framkaller internaliserte områder for kulturell tilegnelse, men også frigjør noen av de grunnleggende narrative strukturene (eksempelvis kjønn) som legger bånd på forståelsen av identitet i de andre- eller tredjespråklige omgivelsene. For Waldrop forsterker flerspråkligheten problemene knyttet til kjønn, innkapslet som disse er i historiske og språklige strukturer:

I must explain my sex
for all its stubbornness
is female
and was long haunted, diligently
by confusion of habit
and home, time and
the Western world. (56)

De språklige collagene hun utvikler for å lokalisere sin egen erfaring (her er det slående at førstespråket, tysk, forblir sovende, plassert i en latent posisjon) fungerer som en «borderline» mellom samtiden og det historisk materialet, mellom kjønn og sex, mellom kjønn og språk. Den intertekstuelt og stilistisk spredte måten hun assimilerer denne grenselinjen på, gjør henne i stand til å undersøke emner knyttet til språklig relokalisering, slik disse artikuleres gjennom de overbevisende kjønnsrollene. Flerspråklig tekstualitet blir en måte å nærme seg kjønnskjennetegnenes begrensninger: «I knew getting rid of prejudices would make me fall into some other puddle» (52). Det er også en metode for å reartikulere seksuelle tegn. I en tekst hvor det seksuelle begjærets overtalelsesevne og utspørringen av denne både lukker og vrir om nøkkelen til hennes inkorporerte bindeledd: «If the dark quarries inner caves / the sexual act takes on / a sheen of purcase / the difference of invasion / and exodus obscured by labor» (52).

Hun avslutter teksten med et åpent spørsmål, som verken ser «forover» eller «bakover», men et eller annet sted blant kartene over et performativt nå.

Annet-her

Som jeg håper å ha vist, dreier det underliggende og underbyggende premisset for mange av disse flerspråklige tekstene seg om å desentrere det enspråklige og problematisere de sammensatte identitetenes samtidighet. Situert verken her eller der, verken i fortiden eller i en absolutt fremtid, men i et annet-her, hviler spørsmålet om samtidighet, slik det stilles av disse og mange andre poeter, på et historisk og personlig materiale som har blitt evaluert med utgangspunkt i en særegen og kompleks sosio-spatial lokalisering.

I alle tekstene som har blitt diskutert påpeker forfatterne – ved hjelp av strukturen – forbindelsen mellom formen det tekstuelle materialet har antatt  og den subjektive erfaringen av forflytning og uoversettelighet som preger arbeidene deres. Metodene som er benyttet blir stadig trukket frem som en del av selve teksten. Denne blottleggingen kan ikke bare forstås som en vegring mot å tilsløre virkemidlene som konstruerer teksten og identitetens performativitet i leseren, men også, enda viktigere, som en måte å nærme seg skrivingen som krever av leserne at de lar seg konfronterer med hvordan de selv lokaliseres under lesningen av teksten. Dermed er det å kunne løse opp grensene mellom privat og offentlig, kunne åpne for personlig erfaring slik denne uavlatelig spiller på og utspilles innenfor større sosiale rammer, det som motiverer mange av disse arbeidene.

Siden de verken er plassert på et transcendentalt nullpunkt eller på et nostalgisk punkt av lengsel etter et enhetlig språk, belyser de fragmenterte tekstualitetene som her settes i spill noen av implikasjonene av den flerspråklige erfaringen som i økende grad strekker de sosiale strukturene i dagens samfunn. Denne dynamiske og pragmatiske tilnærmingen til tekstuell eksperimentering, som en løpende kommentar til våre sosiokulturelle sfærers subtile enspråklighet, slår meg som et av de mest optimistiske, lydhøre og spennende aspektene ved denne typen arbeider.